Å leve med regnbuebevissthet i et samfunn som elsker bekreftelse
Et vitnesbyrd etter 60 år
Jeg er født med det vi innen Esoterisk livsfilosofi kaller regnbuebevissthet. Det er nok mest kjent i de esoteriske miljøer og dette er ikke fra nåtidens «regnbue samfunn».
Det er ikke noe jeg har opparbeidet, eller lært på kurs. Det er heller ikke noe jeg plutselig valgte det senere i livet. Det er med andre ord ikke en lært metode. Det er og har vært mitt naturlige utgangspunkt for å være menneske – måten jeg sanser, forstår og beveger meg i verden på. Det er hva jeg kaller i bøkene mine ; min tids signatur.
I mange år visste jeg ikke at dette var «noe». Det var bare slik livet var: flerlags, levende, meningsmettet. Først senere forstod jeg at verden rundt meg opererte med andre kart.
Jeg har levd i et samfunn som elsker bekreftelser. Bekreftelse på verdi, tilhørighet, identitet og suksess. Et samfunn der man ofte må speiles for å føle seg virkelig. For meg har dette alltid vært fremmed, da jeg fra barndommen har hatt stor selvfølelse, nok i meg selv.
Et annet indre kompass
For meg har det viktige aldri først og fremst vært det synlige. Det har vært tilstand, integritet, sannhet. Om noe var sant i kroppen, i samvittigheten, i helheten. Jeg har aldri vært særlig opptatt av å tilpasse meg roller, merkelapper eller ytre prestasjon, selv om jeg har fungert godt i dem når det har vært nødvendig. Dette har gjort meg fri – og samtidig vanskelig for andre å plassere.
Jeg har ofte vært nomadisk, både fysisk og indre. Hjem har aldri vært et hus alene, men en tilstand av et indre samsvar. Noen steder har gitt næring, andre har tappet meg. Jeg har lært å lytte til det, lenge før det var sosialt akseptert å snakke om slike ting.
Sendebudet i nåtidens klær
I ettertid ser jeg at jeg har levd en svært gammel arketype: sendebudet, vandreren. Den som bærer innsikt videre, men ikke slår seg ned i den. I gamle kulturer hadde denne rollen et språk og en plass. I vår tid har den mest friksjon. Jeg har aldri vært her for å overbevise. Jeg har aldri vært her for å bli fulgt. Jeg har vært her for å peke på ulike perspektiver – og så gå videre.
I dag smiler jeg når jeg ser det: gammel arketype, moderne kvinne, sterk selvfølelse, god selvtillit og cowboy-støvletter.
Avvisning – sett fra to sider
Først nå, i moden alder, forstår jeg hvorfor mange har følt seg avvist av meg. Ikke fordi jeg avviste dem, men fordi jeg ikke bekreftet det de trengte å få bekreftet. Jeg har fungert mer som en observatør, og allerede som barn satt jeg stille i selskap og undret meg på hva som skjedde. Jeg kan se ekstremt streng ut i øyene når jeg » lurer på hva folk holder på med». Blikket mitt fra tidlig alder har vært triggeren for mange, uten at jeg selv så mitt eget «penetrerende blikk». Den som så bakenfor det som mange var vanlig.
Jeg har ikke speilet masker, men jeg har sett humoren i spillet.
Jeg har ikke deltatt i emosjonelle spill, men har provosert med å bare snu meg bort og gå en annen vei.
Jeg har ikke gjort meg mindre for å gjøre andre tryggere, jeg har brukt list, humor og forløst situasjonen, for så å tre ut av alle konkurranser.
Etter å ha fullført mitt esoteriske Livsverk og studert livet mitt, kan jeg virkelig ha medfølelse for de som har blitt «utsatt» for min væremåte.
For mange oppleves min svært selvstendige væremåte som kulde og min selvtillit som arroganse. Mange venner, bekjente og familie har kunne tolke det som avvisning.
Jeg føler ikke blodsfamilie, slekts familie på samme måte som mange andre, jeg er «skrudd sammen» så jeg reagerer mest på sjelefamilie – sjelerelasjoner.
Det tok meg tid å se/tilstå dette uten å ta på meg skyldfølelse. I dag kan jeg holde begge sannheter samtidig: Jeg kan anerkjenne deres opplevelse – uten å gjøre min eksistens feil.
Forklaringens felle
En viktig innsikt kom sent, men presist:
Jeg har ofte forklart meg selv – ikke for kontakt, men for å unnskylde meg selv.
Da jeg så det, slapp noe tak.
Forklaring kan være en bro, men forklaring kan også være en bønn om tillatelse.
I dag forklarer jeg bare når det er et virkelig møte og når noe spør meg direkte. Ellers lar jeg mennesker få eie sin tolkning. Ikke av likegyldighet, men av respekt – både for dem og for meg selv.
Verdenstjeneste, uten store ord
I 2011 tok jeg et inderlig valg, om det jeg hørt i det indre som «verdenstjeneste», jeg viste ikke hva det var, men synes det hørtes svært omfattende ut. Dette valget resulterte i at alt i livet mitt falt fra, og oh hildrane du som jeg ble kastet inn det som var min innerste sannhet.
For mange år siden hørtes «verdenstjeneste» svulstig ut. I dag forstår jeg at det sjelden har handlet om handling, men om væren.
Å være hel i seg selv.
Å leve sant.
Å gå videre når tiden er inne.
Å ikke etterlate seg mer støy enn nødvendig.
Det er en stille tjeneste, og ofte en ensom en. Men den bærer frukt på måter man sjelden får applaus for.
Til slutt
Jeg skriver ikke dette for å bli forstått.
Jeg skriver det for å sette ord på en måte å være menneske på som ofte mangler språk.
Jeg skriver for den som føler og lever det samme, men som ikke har ordene eller vet om andre som er slik.
Regnbuebevissthet er ikke bedre, høyere eller noe mer viktig. Den er bare annerledes og en del av mangfoldet, som på en måte gjør at noen av oss husker sjelens livsplan og ønsket å observere hvordan det var å være et menneske.
Og etter 60 år kan jeg si dette med ro:
Jeg ville ikke byttet den bort – men jeg trengte tid for å bære den med mildhet.
Jeg elsker oppdagelsene og er fasinert over livet mitt.
Og jeg har skrevet / dokumentert mye mer om Regnbuebevissthet i boken Sjelens Visdom.
HIHA.
Stødig på bakken.
Med blikket åpent.
og ser tydelig hvordan jeg har påvirket omverdenen……
