Barns verdighet

Dette er en tekst jeg skrev i studiet Profesjonsetikk i 2008:   og er enda mer spesielt å lese  ( nå i juli 2020) i forhold til viktigheten av å møtes/ se ansikt til ansikt.

Innledning.

Jeg har valgt å sette fokus på barns verdighet og ser på om vi ”graderer” verdien i forhold til personalet og foreldre. Hva skjer når vi skal nå våre mål og det kan være en konflikt når vi skal arbeidet med barn og måles av foreldre.

Jeg har alltid vært opptatt av integritet, respekt og aksept av enkeltmenneske og mener at en uansett alder har krav på å bli behandlet med verdighet og aldri skal kunne tvinges til å gjøre noe mot sin vilje. Vi har i økende grad blitt mer oppmerksom på barns rettigheter og barnekonvensjoen. Det er også spennende å tenke på hvordan etikk kan påvirke vår tankegang i forhold til når, hvor og hvordan vi skal se på barn som fullverdige samfunnsborgere. Barnehageloven gir oss noen retningslinjer, men den er veldig generell og et overordnet styringsdokument.

Likevel kan viktige ord/begreper/verdier i planer lett bli fanget av situasjonen de skulle virke i Jeg kan selv oppleve at en kan komme opp i situasjoner der jeg har satt noen ord på en plan, som likevel får en annen utgang i praksis.  

I denne oppgaven vil først bli presenterer et eksempel fra barnehagehverdagen, så kommer en kort hovedteoridel, deretter analyseres og drøftes ulike team opp imot grunnteorien og mer utdyping av teori med tilknytting og i forhold til eksemplet.  Teamene jeg har valgt ut er i forhold til de etiske utfordringer og er som følger : Tillit og vennskap, fra plan til praksis, se med hjerte og sanse situasjonen, yrkesetikk  retningslinjer og menneskeverd i forhold til å oppleve seg som et mål eller middel.

Når barn ønsker å spise på eget bord, et barnehage eksempel.

I Gledens barnehage er det 4 avdelinger med til sammen 70 barn fordelt på 1-5 år. På avdeling Solskinn  er det 20 barn og 3 voksne i personalet. Denne personalgruppen har fast sammen i 6 år og de to assistentene som har lengst barnehageerfaring. Pedagogisk leder har 6 års erfaring og kom til denne barnehagen som nyutdannet. 

Klokken er 11.00  og fire jenter (4-5år) har lekt lenge sammen i familiekroken, det signaliseres ryddetid og Kari som er en erfaren assistent snakker med jentene mens de rydder ting på plass. Hun sier de har lekt fint og synes at det er flott at de leker så bra sammen. Hanne (5 år)  spør Kari om de kan spise sammen i dukkekroken (ligger vegg i vegg med store fellesrommet), Kari sier at det er greit og tilføyer at det sikkert blir koselig for dem.  

Tralla med mat og bestikk kommer inn fra kjøkkenet og Liv (assistent) begynner å dekke på de to vanlige store bordene og samtidig dekker jentene på det lille bordet til seg. De smiler og er riktig så fornøyde. Barna går ut i gangen der Anne som er pedagogisk leder har ansvar for sangstund og håndvask. Da alt er dekket ferdig og det er klart til å spise, kommer  Anne i felles spiserommet og ser på de fire jentene som holder på å sette seg ved  ”sitt bord”. 

Da sier hun med høy stemme: Nei dere får ikke lov å sitte der, der må sitte her inne sammen med oss!!  Jentene ser stille opp, virker som de blir overrasket, og Hanne (5år) sier etter en liten stund: Jammen vi fikk jo lov av Kari! Anne sier med klar stemme en gang til at det ikke går an, de MÅ i dag sitte sammen med de andre. Jentene ser på Kari og hun ser på dem…..ingen sier noe først, det er stille…. Kari sier så til Anne at hun ga de lov og det vel må være greit. Igjen sier ped.leder Anne tydelig : Nei, de får sitte her dere pleier! 

Det blir igjen stilt, både jentene og Kari ser litt fortvilet ut og smilene er forsvunnet. De må rydde bordet og sette seg sammen med de andre. Ingen sier noe. Så henter pedagogisk leder sin bærbare PC, setter seg (ved matbordet, mens alle skal spise) for å legge inn bilder  med  tekst på det som skal henges opp i garderoben som ”pedagogisk” dokumentasjon denne fredagen. Der ukens tema er og var ”Vennskap”

Teorigrunnlag.

Jeg begynner her med en henvisning til Barnehageloven som er en rammelov og det viktigste styringsdokumentet som ligger til grunn for alle barnehager. Barnehageloven skal først og fremst sikre barna et likeverdig og kvalitativt godt pedagogisk tilbud. Det er avgjørende at lov og rammeplan følges for at de barnehageansatte skal ha mulighet til å utføre barnehagens mandat.   

Barnehageloven  § 2. Barnehagens innhold 

Barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet. Barnehagen skal bistå hjemmene i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver, og på den måten skape et godt grunnlag for barnas utvikling, livslange læring og aktive deltakelse i et demokratisk samfunn. 

Omsorg, oppdragelse og læring i barnehagen skal fremme menneskelig likeverd, likestilling, åndsfrihet, toleranse, helse og forståelse for bærekraftig utvikling. Barnehagen skal gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. (Norge and Ingeberg 2006)

I forhold til profesjonsetikk vil jeg her trekke ut likeverd og påpeke det syn som ligger i skulle ta hensyn til barns forutsetning, gi dem åndsfrihet, la dem medvirke og ikke minst lovfestet rett til å påvirke sin egen barndom.  En barndom som er  i dag er viktig i seg selv og som ikke er en ”ventetid” for å bli voksen. Sett fra et profesjonelt ståsted mener Korsvold at har barndommen i barnehagen har hatt en egenverdi med leken og ”her og nå” fokus. Det er likevel ting som tyder på at mange også ser på barna som er framtidsinvestering og at barna er et mål for å styrke landets konkurranse evne (Korsvold 2004). Marc Jans i belyser sin artikkel ”Children as Citizens” spørsmålet om barn er og skal være likeverdig samfunnsborgere som voksne. Han tar opp tema ansvar og omsorg, hvor mye skal barn få ansvar i eget liv og hvilket ansvar har de voksne til å sikre barns liv og helse (Jans 2004) Han skriver om generelt om barn (0-18 år) ser dette i lys av menneskerettighetene og punktene i barnevernkonvensjonen. 

Det er ellers lite oppdelt i alder når en leser etikk litteratur, en må her lese og tilpasse de forutsetninger som til enhver tid er gjeldene. Etikken handler ifølge C.S. Lewis, ”både om meg selv, mitt forhold til mine medmennesker og målet med livet, og det er målet som avgjør hva som er viktigst for den andre” . (Hareide 1997) Hareide skriver videre at det i yrkesetikken er viktig med bevisst arbeide med både menneskesyn og livssyn.  Det kreves refleksjon over hvilket syn den enkelte har og hvordan dette skal sammenfattes i de ulike virksomheter og aldersgrupper. Refleksjon og tenkning er viktig, men som   Aristoteles  sa: ”tenkningen selv beveger imidlertid ingenting, men bare den tenkningen som er rettet mot et mål og angår handlingen” (Hareide 1997 s. 26)  Det er i selv handlingen det foregår. Aristoteles så på følelsene(pathos) som et viktig utgangspunkt, mens det etiske viste seg i selve handlingen. Aristoteles utviklet og en dydsetikk hvor klokskap, innsikt i hva som er til den beste for den enkelte.  Hareide (1997) skriver her at klokskap ikke bare har med prinsipper å gjøre,  men innebefatter også at en må ha kunnskap om den enkelte praktiske situasjon en er i. 

I møtene og i våre handlinger er det er viktig  å sanse og se hva som sies og ikke minst se hva som kommer til utrykk. Levinas vil si at det handler om å se den andres ansikt,  et ansiktet er for han det mest sårbare og i dette ligger at en fort kan bli sårbar og utleverer seg, altså en etisk utfordring. Sanse ved å se, registrere og være oppmerksom ved å være tilstede og delta med sine se-teknikker. (Martinsen 2000) Det gjelder å være se og være oppmerksomme på helheten i den situasjonen en trer inn i.   Bevisst oppmerksomhet på tid , sted og rommet og kunne se for å kunne skille ut viktig informasjon og sanse nærværet i situasjonen.  Se situasjonen uten å skulle vurdere og bare relatere det til å få makt over situasjonen. Iden daglige tilstedeværelsen kan de også være en utfordring å skulle se/sanse uten å bare registrere/klassifisere hva som skjer.  (Martinsen 2000)   Martinsen referere til Levinas med å si at ”øyet ser ansiktet nettopp ved å ikke se det (registrere). Da synet må kunne fortape seg i rommet og la være å se (registrerende) mens det ser”.(Martinsen 2000 s 37)  

”Etikk, slik Levinas forstår det, handler i sin kjerne om møte med Den andre og om det ansvar for Den andre som er innholdt i, ja som et uatskillelig fra, ethvert møte med en annen” (Vetlesen, Bauman et al. 1996 s.15)  Bauman påpeker at vi har det individuelt ansvar,  å være for den andre,  uten å dermed å skulle overta og bestemme for andre, men derimot se at det moralske ansvaret blir større jo svakere den andre part er. ”Det er Den andres svakhet som gjør meg ansvarlig. Det er Den andres styrke som forplikter meg.” (Vetlesen, Bauman et al. 1996 s. 119)   

Menneskeverder er ubetinget og det vil si at det ikke bare kan anerkjennes under bestemte forutsetninger. ” Verken alder, kjønn, rase eller noe annet kan  anføres som begrunnelse for at noen ikke har menneskeverd” (Henriksen and Vetlesen 2006 s. 65)  Videre sier disse at menneskeverd har med den enkeltes personlige integritet å gjøre og mennesket er en person og skal slippe å være et middel for å nå noe. 

Menneskets grunnleggende verdforutsetning er i følge Martinsen at vi er henvist til å ta vare på hverandre og at vi er felles om noe, i denne sammenhengen er tillit fundamentalt og bærende. Videre er tillit bærende i omsorgen og har med engasjement og innlevelse å gjøre. (Martinsen 2005) Tillit burde være elementært i enhver samtale og i vår holdning til den andre. Tillit er fundamental, den skal ikke begrunnes eller regelfestes.  Tillit kan brytes ned ved både individuelle og strukturelle forhold. Mistillit oppstår av mangel på tillit og den må begrunnes, akkurat som våre handlinger. (Martinsen 2005) Løgstrup skriver at vi å forhånd tror på hverandres ord, på forhånd har vi tillit til hverandre, før vi evt opplever å bli skuffet, løyet for eller andre til som gjør at vi opplever indre mistillit. (Løgstrup 1991)

Tillit og vennskap, fra plan til praksis.

Tralla med mat og bestikk kommer inn fra kjøkkenet og Liv (assistent) begynner å dekke på de to vanlige store bordene og samtidig dekker jentene på det lille bordet til seg. De smiler og er riktig så fornøyde. Barna går ut i gangen der Anne som er pedagogisk leder har ansvar for sangstund og håndvask.

Barna i eksempelet er blitt oppfordret til å fortsette leken og la den gå over i det ordentlige måltidet i barnehagen. Slik jeg ser det fokuserer assistenten på å vise barna tillit og ser at dette er en fin anledning til å la dem få utvikle videre vennskap i praksis. I denne situasjonen kan de  samarbeide, få lo å ta ansvar, hjelpe hverandre, ta vare på hverandre og oppleve gleden ved å ha noe felles. For barna kan dette være en god anledning til å være sammen.  Marc jans påpeker også i sin artikkel at barna har sin særegenhet ved å skulle får leke seg til erfaring som er viktige når de skal ut i arbeidslivet og i voksenlivet. Barns skal få være likeverdige medmennesker og kunne erfare at de klarer å medvirke utifra egne forutsetninger.(Jans 2004)

Vennskap mellom barna og tillit til den voksne som ser dem , sanser situasjonen og samtidig registrerer at dette lar seg gjøre på en trygg måte. Jeg kan tenke meg noen glade jenter som er fornøyde  der de er på vei ut til samlingstunden og der Anne tar dem imot. Nå vet vi jo ikke hva Anne observere her men det kan f.eks være hun vurdere al måtte rydde lenge fordi de hadde rotet så mye, ikke ryddet fort  nok fordi de konsentrere seg mest om hverandre og deretter ikke bryr seg om de kommer for sent til samling.

Det kan være avgjørende hvordan Anne viser og tenker sin tillit til disse barna. Hva har hun observert og opplevd tidligere. Hvilken tillit har hun til sitt personalet, til den rolle- og ansvarsfordeling de har laget. Tillit til at det andre personalet klarer å ta ansvar for det som er delegert videre. Dette vil kunne være de livserfaringen som Løgstrup (1991) mener legger grunnlag for vår opplevelse av tillit og at vi normalt møter andre med tillit i våre liv, men vil preges av de erfaringene vi gjør oss og den enkelte vil på sin måte oppfatte enkelte skuffelser som mistillit. Det interessante er å spørre seg om barn naturlig fortere ”kommer over” mistillit og da de mer grunnleggende er avhengige av de voksne. Henviser til Løgstrup som mener at det er naturlig for oss å være tillitsfulle og som Hareide  belyser : ”tilliten hører med til livets grunnvilkår, den er egentlig uunnværlig, den må være der for at livet skal kunne leves.” (Hareide 1997 s. 32) For meg kan dette tolkes som at tillit – mistillit kan være flytende og ikke så konstante som jeg tidligere har tenkt. 

Det er mulig jeg tenker mest utifra det å være voksen og spesielt med tanke på at et  personalet opplever grunnleggende tillit til leder utifra deres posisjon. Men som erfarer at leder viser dem ”mistillit” til at de selv ikke kunne ta avgjørelser i den gitte situasjonen. Kan dette egentlig føre til at en får generell mistillit til en person over lengre tid eller er det mer grunnleggende at det er situasjonsbetinget? Ja dette må vel den enkelte kjenne på selv, da det ikke finnes regler for hva en skal føle som tillit – mistillit.

Da alt er dekket ferdig og det er klart til å spise, kommer  Anne i felles spiserommet og ser på de fire jentene som holder på å sette seg ved  ”sitt bord”. Da sier hun med høy stemme: Nei dere får ikke lov å sitte der, der må sitte her inne sammen med oss!!  Jentene ser stille opp, virker som de blir overrasket, og Hanne (5år) sier etter en liten stund: Jammen vi fikk jo lov av Kari!

Det er nærliggende å se på hvilke verdier kommer til syne her i dette eksempelet og spørre seg hvordan dette kan påvirke den daglige omsorgen og relasjonene til barna videre denne konkrete dagen.  Det er fristende å tenke seg at Anne kunn registrerer de fysiske hendelsene her og vurdere dette opp i mot de planer og mål selv har for dagen. Hun tar sitt ansvar som pedagogisk leder  og sikrer den fremdrift som er nødvendig om hun samtidig skal bli ferdig med plansjen og presentasjonen av uken som gikk. Dette er et stort ønske fra foreldrene og hun gjør alt for at dette skal bli tilstrekkelig bra nok for henne. Men i slike situasjoner kan barn og personalet føle at de blir en del av et middel, er mindre verd en foreldregruppen da de kunn ser at pedagogisk leder fokuserer på nå sine mål. 

Se med hjerte, sanse situasjonen.

Vi kan likevel spørre oss om det er hennes mål som er mest viktig eller hun faktisk registrere det henne øyne ser : uorden, lite kontroll og forstyrrelser. Som eksemplet viser er det aktivitetsskifte og  det er overgang fra en situasjonen til an annen. Her er det lett å miste viktig ”informasjon” og sanse hele rommet – situasjonen som Martinsen kaller å ”tre inn i en helhet”. 

Er vi voksne opptatt av strukturer for å tilpasse barna eller er det viktig å ha struktur på hva vi presentere til foreldre.  Martinsen (2002) skriver også om at vi må være oppmerksomme på hva som skjer og ved å være oppmerksom må vi sanse og forstå. Sanse ved å se på barnets sårbarhet, se at det blir stille  lytte med øyene og se sårbarheten i barns forventningsfulle kroppsspråk. Det kan i denne sammenhengen være lettere  for andre som kommer inn (observerer) i en situasjon og registrere fra et annet perspektiv. Se og så vurdere/klassifisere hva Anne burde ha gjort i andres øyne.

Hvordan skal en kunne oppfatte om noen situasjoner og møter med andre er eller oppleves krenkende.  Det handler i følge Martinsen å møte de andre, sette de andre i sentrum for våre møter. Hva ser oppfatter hun som ”truende – uoversiktlig” så lenge de fire jentene ikke får sitter alene på et bord å spise. Hva se hun egentlig ut av situasjonen og den det kroppsspråk som formidles. Har hun kun tanke på den jobben hun skal gjøre før foreldrene kommer og skal hente barna senere på dagen ?

Uansett kan det være som Løgstup blir sitert: ” den enkelte har aldri med et andet menneske at gøre uden at han holder noget at dets liv i sin hånd….”  (Hareide 1997 s. 31) Jeg mener at vi med vår væren alltid vil påvirke og påvirkes av andre og vil med dette aldri kunne frastille oss den situasjonen eller det møte vi er i.   

Det er spennende og krevende å skulle komme andre i møte med deres væren. Men jeg mener at det blir mer og mer viktig å kunne filosofere over hva som er , hva som påvirker vår væren og kjenne på våre følelsene. Her har jeg og barnehagesektoren er stykke igjen, men det er i den nye rammeplanen blitt presentert at filosofi skal være et eget tema. Det er for meg noe ukjent i forhold til å bruke mot barnegruppen, men det henger nøye sammen å filosofere over væren, hvilken verdi vi opplever, og hvem som skal bestemme hva. Hva vil barnas væren ha å si for hvordan vi møte medvirkning, vennskap og samarbeid.

Yrkesetiske retningslinjer, forholde seg til avtaler og planer.

Det kan i forlengelsen av dette være viktig å spørre seg hvilke yrkesetiske retningslinjer som ligger til bunn når en skal se nærmere på den enkelte situasjonen. Hva ser leder når hun entrer rommet og skal være med på fellesmåltidet. Hva kan et annet personale gjøre når hun opplever en slik situasjonen som krenkende og gjerne vill forsvart det valg hun tok, forsvart seg i selve situasjonen og ikke minst tatt ansvar for å ”forsvare” barna.  Kan de yrkesetiske retningslinjer fange opp hva en bør gjøre og hvordan en evt. Gjør for å komme bedre ut neste gang en ser likt skje.

Yrkesetiske retningslinjer for hvordan en skal utvise klokskap i praksis Det kan være ønskelig å klarere retningslinjer, men likevel er det vanskelig å lage regler for menneskesyn, livssyn, verdier og holdninger. Det kan likevel være nyttig å reflektere, tenke hva en skal gjøre, ha et mål med det en gjør og være bevisst hva er hovedmålet med virksomheten. Hvordan skal en på best mulig måte arbeide med likeverd i praksis. Hvordan kan yrkesetiske retningslinjer for likeverdi vise seg i praksis. Det er en stor utfordring å gå  fra ord til handling….det er fort gjort å gjøre noen til et ”middel” på vei til våre mål. 

Kan tenke at en skal sette fokus på vennskap i praksis, men i i utøvelsen og blir handlingen annerledes en man hadde tenkt. Foreldre har større verdi en barna og dokumentasjonen blir viktigere en at de store jentene kan få dyrke deres vennskap og få oppleve at de mestrer ting sammen.   Hvilket syn kommer til syne når en vet at denne barnehagen har mangelfulle yrkesetiske retningslinjer for hvordan en skal og bør møte  barn, kollegaer,  foreldre og samtidig styre driften mot de mål som avdelingen har.   

Anne sier med klar stemme en gang til at det ikke går an, de MÅ i dag sitte sammen med de andre. Jentene ser på Kari og hun ser på dem…..ingen sier noe først, det er stille…. Kari sier så til Anne at hun ga de lov og det vel må være greit. Igjen sier ped.leder Anne tydelig : Nei, de får sitte her dere pleier! 

En god yrkes etikk bør i følge Hareide forutsette bevisst jobbing med vårt eget menneskesyn og vårt livssyn. Dette er viktig i forhold til å være både tydelig og ærlig overfor både barn og voksne. (Hareide 1997)  Anne er kanskje ærlig når hun sier nei, dere får ikke lov, men hun er kanskje ikke ærlig i forhold til hvorfor de ikke får lov. Hva er egentlig grunne til at de må gjøre om på de avtaler en annen voksen har gjort med disse jentene. Ja det kan jeg ikke svare på her, men en kan jo innby til egne refleksjoner. 

Troverdighet i forhold til å oppleve seg som et mål eller middel.

I henhold til tidligere personaldiskusjoner og planer om medvirkning, tar Kari ansvar for å være i dialog med barna og lar de få ansvar for egen pådekking og spise på eget bord. Denne leken og aktiviteten er et felles mål for barna og Kari gir dem tillit og oppmuntrer dem til felles samarbeid.

Det blir igjen stilt, både jentene og Kari ser litt fortvilet ut og smilene er forsvunnet. De må rydde bordet og sette seg sammen med de andre. Ingen sier noe. Så henter pedagogisk leder sin bærbare PC, setter seg (ved matbordet, mens alle skal spise) for å legge inn bilder og lage tekst på det som skal ”pedagogisk” dokumentasjon på foreldretavlen denne fredagen. Der ukens tema er og var ”Vennskap”

Her er den pedagogiske leder Anne muligens mest opptatt av sitt mål om å lage en pedagogisk dokumentasjon. Det er da nærliggende å stille seg spørsmål om hvordan dette kan påvirker Kari sine oppfatning av en autentisk og troverdig leder. En ansvarlig leder om signaliserer i sine planer og dokumentasjon at vennskap er viktig, men som i praksis ser mer på barn/personalet som et middel for å vise at hun når sine mål. (Aadland 2004) 

Barnehagen legger opp til at alle i personalgruppen skal bidra med sitt og at de skal være selvstendige reflekterte mennesker som tar ansvar. Avdelingen bruker mye tid til å diskutere  hvordan de vil ha det….. men opplever at i praksis blir ting annerledes og at stadig blir mer et middel mot lederens ”personlige mål” Å leve / være vår historie, som fortellende mennesker i våre møter. Hva ”forteller” en leder når hun gjør noen til et middel mot sine mål. Det kan her være på sin plass og sette dette opp mot Annes følelse av hva som er tilstrekkelighet og vise hva en kan, lite konkrete føringer, rammeplaner.

Dokumentasjon og bilder av barna med tekst kan være både et middel for å vise sin fortreffelighet, en manipulasjon for å få ros av foreldre som igjen kan brukes mot personalet om de stiller kritiske spørsmål til hvordan en velger å organisere hverdagen.  Selv om kollegaer kan oppfatte /vurdere dette som en metode for å skjule sin ”udugelighet” i praksis kan det likevel være at de ikke får med seg all informasjon ang pedagogisk leder sine valg.  Assistenten var i sin situasjon med barna tok sine valg og registrerte at Anne tok noen andre valg uten å ha satt seg inn hele hennes helhet. Hvordan ble møte med Den andre påvirket av uenigheter og ulike situasjonsinformasjon. Når en går i forsvar for sine valg, føler seg ”truet” kan en fort komme i skade for å registrere, vurder og glemme å se med hjertet. En kan i slike situasjoner gå glipp av Den andres ansikt og ta andre sine perspektiv.

Konklusjon / avslutning.

Det kan være nødvendig å se på egne yrkesetiske retningslinjer for hvordan en tar opp egne opplevelser og sine registrerte sanseinntrykk fra møte med andre, både barn og personalet. Jeg har i alle fall gjort meg opp noen refleksjoner etter denne episoden og det er inn innrømmelse som kommer i form av at jeg stadig  vil komme opp i situasjoner der mine ord, mine mål vil kunne stå i ”konflikt” med andre sin situasjon. Likevel vil en kanskje kunne være enda mer forberedt, sanse, kjenne igjen situasjoner og øve seg på å roe ned tempoet slik at en kan se den andre sitt ansikt. Og ikke minst, kanskje spørre hva som var meningen og innhente mer informasjon for å kunne ta beslutninger i en mer helhetlig ramme.

Videre er det interessante diskusjoner og verdisyn som kan komme frem når en skal se på hvem som er den viktigste  ”verdidsetter” i form av de mål en arbeider mot. Er det de ”brukerne” som en fysisk møter ansikt til ansikt hver dag, er det lover, regler eller arbeidsgiver som i mange tilfeller kan oppleves lengre ”borte” og dermed  ikke daglig trenger stå til ansikt å begrunne hvorfor dagen har vært som den var.  Der en fort daglig kan møte sin egen utilstrekkelighet/ tilstrekkelighet og gjerne kan måle sin verdi i hverdagsmøtene med foreldre.  

Hva med personalet som kan miste tillit til sin leder og barna som kan få erfare at en ikke alltid kan stole på de voksne – tidlige mistillit erfaringer.  Daglige erfaringer hvor en ser hva den ansvarlige pedagogiske leder sier til foreldre når de kommer og ser ”den pedagogiske” dokumentasjon av konstruerte bildesekvenser. Der både barn og kollegaer kan oppleve at det som fortelles er en annen situasjon og vurdering som også følelsesmessig kan gå på tverke av det som fortelles foreldrene. Samtidig som styrer kommer innom og skryter av dokumentasjonens innhold og presentasjon og vurdere etter det øye registrere på veggen og som ikke kommer frem i det sansende møte med Den andre.  Ja det er i alle fall mange møter og helhetlige sanseinntrykk som krever et bevisst forhold til eget hjerte og det ansvar en har for å leve etter de etiske retningslinjer for likeverd som vi er pålagt. 

**********************

Litteraturliste

Aadland, E. (2004). Den truverdige leiaren. Oslo, Samlaget. ,20 sider  
Henriksen, J.-O. and A. J. Vetlesen (2006). Nærhet og distanse: grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo, Gyldendal akademisk.  (s 58-252) 
Vetlesen, A. J. (2007). Hva er etikk. Oslo, Universitetsforl.  149 sider.
Aadland, E. (2004). Den truverdige leiaren. Oslo, Samlaget.
Hareide, B. (1997). En dyd av nødvendighet?: innføring i yrkesetikk for lærere. Tønsberg, Forl. norsk
studieguide.
Henriksen, J.-O. and A. J. Vetlesen (2006). Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier og etiske teorier i arbeid med mennesker. Oslo, Gyldendal akademisk.
Jans, M. (2004). «Children as Citizens: Towards a Contemporary Notion of Child Participation.» Childhood, Saga jounals online: Feb 2004; vol. 11: 27 – 44.
Korsvold, T. ( 2004). » Barnehagebarnet- en freamtidsinvestering? .» Tidskriftet Barn, Norsk senter for barnefoskning.: Nr.1 2004:27.
Løgstrup, K. E. (1991). Den etiske fordring. Copenhagen, Gyldendal.
Martinsen, K. (2000). Øyet og kallet. Bergen, Fagbokforl.
Martinsen, K. (2005). Samtalen, skjønnet og evidensen. Oslo, Akribe.
Norge and P. Ingeberg (2006). Barnehageloven (2005). [Oslo], Pedlex norsk skoleinformasjon.
Vetlesen, A. J., Z. Bauman, et al. (1996). Nærhetsetikk. Oslo, Ad notam Gyldendal.