(Denne artikkelen ble skrevet des. 2007 i forbindelse med studiemodul; profesjonsetikk)
Hvordan arbeide med barns åndsfrihet i barnehagen?
Har barnehagen kultur for å snakke om barns åndelig frihet, vil filosofi kunne være med å fremme mangfoldet i barnegruppa og hva vil det si å ha plass for en åndelig dimensjon i barnehagen?
Ny revidert rammeplan, formålsparagraf, innhold og opphav gjorde meg enda mer klar over at Menneskerettighetene og FN Barnekonvensjonen (FNs, 2003, p. s.25) også tydelig påvirker våre planer, lover og regler. Det er interessant å oppdage denne tydelige sammenhengen og se hvordan ulike perspektiv i samfunnet så merkbart påvirker våre arbeidsdokumenter i barnehagen.
Fokus på samfunnets grunnleggende verdier, og hva disse verdiene betyr for praksis i barnehagen er både spennende og en viktig utfordring. Det var fristende å belyse alle verdiene som er listet opp i Barnehageloven § 2, men jeg valgte å avgrense til kunn å gjelde åndsfrihet kort om perspektiv, åndeligdimensjon og til slutt se på hvordan vi kan bruke filosofi som metode for å utvikle barns åndsfrihet og bærekraftig utvikling/livskraft. Artikkelen vil ikke komme inn på de mange ulike trosretninger, deres forhold til åndsfrihet, og heller ikke konsekvensene det kan få at personalet også har sin rett til åndsfrihet. (Kunnskapsdepartementet, 2005)
Utgangspunktet for mitt val av tema er høstens aktuelle samfunnsdebatt om engler, engleskole, ny energi som omtale hos ”indigo- og krystallbarna”, samt det stadig mer populære og kjente TV programmet ”Åndenes makt”. Dette er nye temaer og det vekket min nysgjerrighet for å belyse hvordan endringer i media og i samfunnsdebatten kan påvirke barnehagens innhold og arbeidsmåter. Det blir spennende å se hvor ”engledebatten” kan kobles til teksten til nye høringsutkastet fra regjeringen.
Barnehagen skal bygge på respekt for menneskeverdet, på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet, slik disse grunnleggende verdiene kommer til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon, i ulike religioner og livssyn, og slik de er forankret i menneskerettighetene. (NOU, 2007, p. s.26)
Vi har både en menneskerett og frihet til å kunne tro på det vi ønsker, selv om vi som pedagoger ikke har lov til å forkynne til barnehagebarna om det vi selv personlig tror på. Det e altså en balansegang her og jeg leste artikkelen til Dencik (1999) om ”fremtidens barn”, ble det enda klarere at det er en utfordring å skulle veilede barn til en selvstendig fremtid, spesielt med tanke på at vi ikke vet hva som skjer i framtiden. Det snakkes nå i noen alternative kretser om at barn blir født med en annen energi en tidligere og jeg ønsket å skrive om barns utvikling av spirituell intelligens. Dencik (1999) ser på barndom som et livsrum, noe mennesker oppholder seg i, når de er barn. Han understreker at hver barndom har hver sine utfordringer og forutsetninger. Barn vokser opp i ulike rom, tiden og samfunnet endres og det kommer inn nye kompetanser, sanser og intelligenser. Dette gjorde meg oppmerksom på at det muligens er en ny intelligens hos de ”nye” barna, men vi vet enda lite om barns spirituell intelligens.
Jeg ble også svært overrasket over egne og andre sine sterke emosjonelle reaksjonene når jeg begynner å diskutere temaet: ”fremtidens barn og deres utvikling av spirituell intelligens”. Jeg måtte dermed prøve å finne ut en ny innfallsvinkel til denne artikkelen og se på hva rammeplanen, lover og forskrifter sa om lignende tema. Jeg ble derfor selv gledelig overrasket da jeg fant en ”ny” verdi i rammeplanen: åndsfrihet og et ”nytt” fagområde som heter: filosofi.
”Jeg har et spøkelse på rommet…..”
Jeg var ny som vikar og vi leste høyt fra en boken om Pippi, Anniken og Tommy… som skulle opp på loftet for å se på spøkelsene. Etter denne lesefrekvensen og på vei til neste aktivitet ble jeg stoppet av en liten gutt på 6 år som så på meg og sa:
Barnet: Jeg har et spøkelse på rommet mitt……..
Jeg : Ja ha………….. har du spøkelse på rommet du da …….
Barnet: Ja det kan være både stort og lite, (han viser med tydelige bevegelser fra gulv til tak).
Jeg: kan du se det altså ?
Barnet: Ja og jeg kjenner det her (viser i mageområdet) når det går igjennom meg!
Jeg: Synes du det er greit med spøkelse på rommet?
Barnet : vet ikke, …..
Jeg: (ja hva sier en så videre…………….)
Hva var hans forutsetninger for å snakke mer om spøkelser og med TV serien ”Åndenes makt” friskt i minne lurte jeg på om han hadde besøk av en avdød sjel. Eller hadde han egentlig en engel som passet på han på rommet sitt? Jeg må innrømme å medias fokus på engler og de sterke reaksjoner på dette temaet også har gjort meg nysgjerrig på hva som er så ”skummelt” med å tro på engler. Jeg begynte også å reflektere over alle de barn som gjennom tiår har hatt sine fantasifulle ”usynlige” venner, egne erfaringer fra min brors ”usynlige” venn i sin barndom. Hvordan er hans foreldre og deres holdning til dette? Tankene kvernet og jeg prøvde å tenke raskt, men hva skulle jeg sagt. Jeg husker jo så tydelig at jeg i barndommen lærte at slike ”usynlige” ting bare var fantasi. Og for å være helt ærlig, så hadde jeg ikke tid til mer spøkelses prat med gutten, jeg måtte (valgte å) gjøre klar til neste aktivitet.
Denne episoden gjorde et stort inntrykk og jeg har stadig spilt den i reprise i mitt hodet. Gjorde jeg egentlig nok her, skulle jeg tatt opp igjen denne diskusjonen, eller var det bare en test av hvordan jeg ville reagere på et slikt utsagn? Skulle jeg brukt mer tid på denne gutten der og da? Hva sier egentlig teoriene om dette og hvilken metode skulle jeg ha brukt? Ja her er et typisk eksempel for meg at det jeg har lest og det som samfunnet diskuterer, vil påvirke meg i det daglige.
Jeg fikk atter en gang aktualisert hvor viktig det er å hele tiden være seg bevist eget læringsyn, menneskesyn og blir klar over de maktposisjoner vi som voksne har til å definere riktig og galt. Hvor går de etiske grensene og hvor mye mangfold skal vi ha. Jeg ville så gjerne ha gjort denne situasjonen om igjen, og ikke minst med tanke på hva som står i Rammeplanens punkt 3.5 Etikk, religion og filosofi fra der det står at vi: ”gjennom arbeidet med etikk, religion og filosofi skal barnehagen bidra til at barna erfarer at grunnleggende spørsmål er vesentlige, ved at det gis anledning og ro til undring og tenkning, samtaler og fortellinger” (Kunnskapsdepartementet, 2006)
Jeg reflekterte videre og lurer på hvorfor denne situasjonen gjorde så sterkt inntrykk, hva i meg var det som reagerte. Hadde jeg egentlig svært dårlig samvittighet for min håndtering av denne situasjonen, følelsene av å ikke ha sjekket ut dette tema med gutten i etterkant (var bare vikar denne dagen)? Fikk barnet anledning og ro til undring, tenking og samtale? I løpet av den siste tiden med refleksjoner og selvgransking, ser jeg også nå for første gang en tydeligere kobling mellom religion, etikk og filosofi.
Ånd, åndsfrihet og åndelig dimensjon.
Det er lange norske kristelige tradisjoner som nå blir diskutert i forhold til innhold i ny formålsparagraf, valg og innhold i ulike begreper, mål og verdier. Dette tror jeg medfører at en ofte kan ta for gitt at vi har lik forståelse av hva de enkelte verdiene betyr. Barnehageloven, formålsparagraf, rammeplanen lister opp verdiene vi skal arbeide etter i barnehagen og de fleste begrepene er omtalt og forklart, men jeg finner lite om hva som ligger i begrepet: åndsfrihet. Hva ligger egentlig i verdien åndsfrihet? Hva er egentlig en ånd, åndelig og hva vil de si å arbeider med åndelige dimensjon.
”Barnehagen skal bygge på respekt for menneskeverdet, på åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet, slik disse grunnleggende verdiene kommer til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon, i ulike religioner og livssyn, og slik de er forankret i menneskerettighetene ” (NOU, 2007 p.2.6.3)
Når jeg begynte å søke i litteraturen og i ordbøker for å finne ut hva åndsfrihet betydde begynte jeg å skjønne hvorfor dette begrepet er så vanskelig å få tak i. Under er eksempel på alle synonyme ord som kom opp når jeg søkte på :
Ånd: anima, animus, geist, geni, intellekt, lynne, personlighet, sinn, sinnelag, sjel, sjeleliv, tanke, tankeliv, vesen, åndsevner, holdning, innstilling, moral, idé, prinsipp, atmosfære, luft, stemning, stil, tone, tendens, esprit, flukt, inspirasjon, løftning, spiritualitet, vidd, åndrikhet Jf. liv, demon, fylgje, genius, gnom, skygge, vardøger, vord Jf. spøkelse. (www.ordnett.no)
Åndelig: ideell , immateriell, indre, mental, psykisk, sjelelig, intellektuell, kulturell, geistlig, gudelig, oppbyggelig, religiøs (www.ordnett.no)
Åndsfrihet ~frihet rett til å hevde egne meninger offentlig selv om de går på tvers av makthavernes interesser, jf *ytringsfrihet (bokmålsordboka) Åndsfrihet er i følge nettstedet Wikipedia et samlebegrep som omfatter flere sentrale menneskerettigheter. De kategoriene man vanligvis regner under åndsfriheten er ytringsfrihet, religionsfrihet, informasjonsfrihet og tankefrihet. (http://no.wikipedia.org/ wiki/%C3%85ndsfrihet)
Det ble med ett lettere å forstå hvorfor begrepet åndsfrihet var så vanskelig å få tak på. Jeg kan vel heller ikke si at utredningen ”Formål for framtiden” gir en klar beskrivelsen av åndsfrihet er, de skriver følgende: ” «Åndsfrihet» er en forutsetning for samfunnets kulturinstitusjoner, og både barnehage og skole er kulturinstitusjoner. Samtidig viser det til at både i samfunnet som helhet og i den enkelte institusjon må hvert individ møtes med respekt for sine ideologiske og religiøse overbevisninger.” (NOU, 2007, p. s.29)
Frihet til å følge sine overbevisninger er muligens er stikkord som er mer sentralt en jeg først tenkte på og det kan mulig kobles til menneskelig frihet. Frihet til å ha sine egne overvisninger innefor hele vår eksistent, eller meningen med livet. Frihet til å undre seg over om vi tror på overnaturlige åndevesener, om det finnes spøkelser eller engler, den hellige ånd eller om vi i kraft av oss selv alle er unike menneskelige ånder. Vi skal alle kunne være frie til å ha våre tanker, refleksjoner, intuisjoner og opplevelser av våre ulike møter med det som betegnes som åndelig. R.Steiner omtaler dette slik: ”den frie lever i tillit til at han sammen med andre frie tilhører en åndelig verden og i sine intensjoner vil møtes med ham. Den frie forlanger ingen overensstemmelse av sine medmennesker, men han forventer den, fordi den ligger i menneskets natur. (Rudolf Steiner, 1992)
Begrepet ånd er mye brukt innen det spirituelle og i følge Uldal og Winje kommer ”begrepet spiritisme fra det latinske spiritus, som kan oversettes med ånd. Det viser til en praksis som innebærer kontakt med ånder, gjerne ånder etter avdøde.” (Uldal & Winje, 2007, p. s.28)
”Barna må føle at de er midt i menigheten. Barna og de unge er med på å holde menigheten levende. Voksne har ofte ”landet” i sitt kristne liv. Barn og unge er i utvikling. Det skader ikke at vi voksne får prøvd toleransegrensen vår.” (Sødal, 2000, p. s 129)
Ja og det er kanskje her jeg kan roe meg litt ned igjen. Barn og unge er i stadig utvikling og det er kanskje mer naturlig for de små å tolerere ting de ikke vet enda, enn det er for meg og mine ”sannheter”.
Åndsfrihet, perspektiv og dimensjon.
”Ånds- eller kulturlivet er betegnelsen på alle former for virksomhet og utfoldelse som springer ut av det enkelte mennesket. Hva som her er «sant» eller «falskt» er et personlig anliggende og til enhver tid et uttrykk for den enkeltes personlighet og erkjennelse Slagordet om frihet i åndslivet har sin begrunnelse i at kun friheten kan utgjøre det element der mennesket så å si kommer til seg selv og utfolder seg.” (Waage, 1996)
Det ligger noen forutsetninger til grunn for å kunne utfolde seg fritt og være medskapende. Vi har fått mer fokus på barns rett til medvirkning og være seg selv med sin egenart og væremåte. ”Å belyse ulikheter og det som er felles, kan gi grunnlag for forståelse og innsikt. Et møte med noe som gir muligheter for å utikle en positiv nysgjerrighet overfor mennesker og kulturers likheter og ulikheter.” (Kunnskapsdepartementet, 2006, p. s.18)
Tholin beskriver minimum tre forutsetninger som bør ligge til grunn for god medvirkning: 1) Prioritere å være fysisk nær og tett på barnet, så man kan fange opp deres opplevelser, spørsmål, interesser og samhandling, 2) at man praktiserer lyttende pedagogikk og 3) prioritere tid og anledning til gode samtaler med dem. (Tholin, 2007) Selv om Tholin her skriver om omsorg og medvirkning leser jeg også inn åndsfrihet og da i forhold til å kunne ha frihet til å kjenne, tenke og medvirke i sin egen utvikling og opplevelser.
Frode Barkved som er lærer på Steinerhøyskolen i Oslo og generalsekretær for Antroposofisk selskap i Norge skriver i en epost til meg at åndsfrihet ikke oppstår gjennom å tro at de voksne kan være nøytrale og la det lille barnet selv formulere sin åndsfrihet. Det handler mer om hvordan trygge voksne med et integrert menneskebilde viser respekt for det «sted» i mennesket som er ukrenkelig – menneskeverdet. Frode Barkved henviste meg videre til artikler i det antroposofisk selskap (Barkved) og jeg fikk dermed kjennskap til den som muligens er mest kjente innen åndsvitenskap: Rudolf Steiner (1861-1925). Han er kjent som steinerpedagogikkens far og den som innførte antroposofien og som skriver om erkjennelsesfilosofi. Begrepet Antroposofi er satt sammen av antropos, «menneske» og sophia, «visdom» (Uldal & Winje, 2007) Det er her jeg begynner å lande på at åndsfrihet kan være å bli bevisst seg selv, sin egen menneskevisdom, erkjenne seg selv og hva en tror på, bli anerkjent for sine opplevelser og filosofere over sine åndelige opplevelser .
Barneperspektiv er i følge Kampmann ”de voksnes forsøg på å forstå og sætte sig ind i de tanker og oppfattelser, barnet har af sit eget liv” (Kampmann, 2006; Tholin, 2007, p. s.162) Kan vi i det hele tatt klare å ta ulike perspektiv på noe som er ”usynlig” og vanskelig å bevise. Det interessant er om barn i utgangspunktet er mer åpne for det spirituelle som del av sin naturlige hverdag. Det er jo mange barn som har hatt sine år med sin ”usynlige” venn som lekekamerat og samtalepartner. Barneboka om Albert og Skybert er jo også svært populær hos barn. Men hvor opptatt får de lov til å bli av ”Skybert” før en kalle inn psykiatrien og barneterapi? Hva sier vi til det enkelte barn som så gjerne vil at deres ”usynlige venn” skal få være med å bestemme hva vi skal leke? Vi snakker om medvirkning – medbestemmelse og at det er viktig å oppleve seg som en viktig del av fellesskapet. Det er her jeg kommer over på mangfoldet, barnehagen trenger at vi gjenspeiler mangfoldet i samfunnet. Det nye høringsutkastet om nytt formål i barnehagen tar dette tydelig opp:
” Ved å synliggjøre religioner og livssyn i formål-paragrafene anerkjennes både at religioner og livssyn har en plass i det offentlige rom, og at det er plass for en åndelig dimensjon i barnehage og opplæring. Samtidig er det viktig å understreke at en slik plass ikke skal brukes som utgangspunkt for å uttrykke et religiøst eller verdimessig hegemoni. Tvert imot må en slik plass brukes som utgangspunkt for dialog, åndsfrihet og respekt for mangfold.”(NOU, 2007, p. s.28)
Det skal være plass for en åndelig dimensjon og for Kirkegård omfatter ”åndsdimensjonen menneskets bevissthet om seg selv. Åndsdimensjonen er en syntese av kropp og sjel. Den åndelige dimensjonen inneholder dermed en bevissthet om sjelen og dens forstillinger tanker og følelser, samt en bevissthet om kroppens behov, drifter og lidenskaper. Syntesen av disse bevissthetsformene gir mennesket helhet og identitet, hevder Kirkegaard. Mennesket forholder seg til seg selv, til andre mennesker, til tiden – det som var, er og kommer – og til liv, død og meningen med tilværelsen. Dette gjør de til vesensforskjellige fra dyrene.” (Kristoffersen, 1995, p. s.260)
Bevisstheten om seg selv, den tid vi lever i, det vi kjenner og vårt fortrolige livssyn er med på å prege vår barnehagehverdag. Dencik (1999) skriver ; ”Det moderne” er det, vi er fortrolige med. Det er dèr, vi selv har levet; det er dèr vore vurderinger og atferdsmønstre er blevet formet. Dencik setter lys på våre utfordringer vi står overfor når vi kan møte det ukjente og nye livsformer i det postmoderne. Han stiller også et svært viktig sentralt spørsmål ; ”Hvordan kan man som forælderm eller pædagog adækvat forberede den opvoksende generation til det – for oppdragerne selv ukendt – liv, de skal leve?” (Dencik 1999, s 25) For meg er dette et av kjerne områdene, jeg tror den utryggheten på å ikke vite hva vi snakker om gjør at vi holder oss til det trygge og opplevde. Jeg har opplevd mange som sine de har respekt for barna, at de har høy toleranse for ulikheter, men som har problemer med å akseptere konsekvensene av å ikke forstå den andre part.
Barnehagen en kulturarena for åndsfrihet.
Hvordan er egentlig barnehagen som kulturarena for ”åndelige” verdier, spirituelle opplevelsene og hva er en kultur for å ha åndsfrihet. Kanskje har allerede barn tradisjoner for å snakke om ånder, engler, spøkelser eller deres ”usynlige” venner.
”Barnekultur forstås som kultur av, med og for barn. Barn deltar i kultur og skaper sin kultur. Barn gjenskaper selv og fornyer kulturen, i samspill med hverandre, med voksne og med det kulturmøtet de får med andre mennesker og situasjoner. Barn fortolker sine inntrykk og skaper mening ved å leke og gi form til det de er opptatt av.. ” (Kunnskapsdepartementet, 2006, p. 3.5)
Det er mulig vi nå er i en tid da denne ”åndelige” kulturen er i ferd med å utvikle seg. Jeg er ikke helt sikker, men med en prinsesse som når fram til barna med eventyr og i tilegg tror på engler, så har det i alle fall åpnet opp for debatt og ikke minst har det satt fart på egen refleksjon. ”Barndommen er noe som uvikler seg i takt med tiden. Og vår oppgave som voksne er å passe på at vi ikke ødelegger for den naturlige dialogen barndommen har med enhver nåtid.” (T.T.Togersen 1994 i Borge, Nordhagen, & Søbstad, 1998, p. s.71) Samfunnet endrer seg og barndommen er i konstant endring, nå er barnehagen en større og større del av barns hverdag. Det finnes lite forskning på hvordan dette påvirker barna i dag og i følge Borge er det også manglende kartlegging av barns filosofiske egenskaper. (Borge et al., 1998) Om barnehagen klarer å lage en kultur for åndsfrihet og refleksjon over hva dette innebærer er det som Tholin (2007) skriver at: ”det er enklere å forstå den som er lik en selv, enn de som er forskjellige.” Nå trenger vi ikke bli helt like, men kanskje ha en felles kultur der det er lov å vise mangfold.
Filosofi i tilknytting til åndsfrihet.
Åndsfrihet kan som nevnt tidligere også forstås som tankefrihet og når vi ser på begrepet filosof så settes det i tilknytting til tenker. (www.ordnet.no)For meg ble det da enda klarer at tankefrihet og en tenker hører sammen og utfra en slik tankegang ser jeg en stor mulighet til å koble inn filosofi som en metode for å kunne undre seg over mange spennende åndelige tema.
Den franske filosofen Michel Foucault mener at vi mennesker er konstruert eller satt sammen av maktrelasjoner og at vi må være bevist hva disiplinerende makt kan gjøre for hva vi oppfatter som skaping av sannheter. Dahlberg, Moss & Pence skriver at samtaler og diskusjoner både overfører og produsere makt, og at språket i debatter er med å skape vår verden. (Dahlberg, Moss, & Pence, 2002)
Vi voksne skal verken ha debatter eller diskusjoner med barna og vi må være oss bevisst hvilken makt vi har ved å kunne definere hva som er riktig og galt. Barnas naturlige dialog kan være både undrende, fantasifull og vise en nysgjerrighet på mye og mangt. Ved å benytte seg av denne nysgjerrigheten og undringen er det for meg åpnet seg en ny spennende innfallsvinkel for å kunne bruke filosofi i barnehagen. Ser vi tilbake på alle de synonyme orden som settes i sammenheng med ånd sa har både barn og voksen rikelige med tema å filosofere rundt. Ikke minst kunne det være svært interessant å undre seg sammen med barn på spørsmål som: hvem jeg er, hva er jeg, hva er spøkelser, usynlige venner eller engler og hvordan barna eventuelt kan sanse disse.
Jeg vil påstå at dette er tema som kan være lettere å filosofere rundt blant barnegruppa enn i en personalgruppe. Mine erfaringer er at vi som voksne vanskelig kan kommunisere om ting vi evt. ikke konkret ser, kjenner, skjønner og fatter. Filosofi er for meg en god metode og innfallsvinkel for også å prøve å ta del i barns perspektiv og se barnet som likeverdige subjekt. Det er kanskje spesielt interessant og om mulig noe enklere å filosofere over noe vi egentlig vet like lite om, eller vet barna mer? Er det mer naturlig for barn å undre seg over: Gud og Jesus, hvor kommer menneskene fra og hvor drar de når vi dør? Jo mer jeg arbeider meg inn i tema åndsfrihet ser jeg vel at det handler mye om å undre seg, fantaserer og filosofere over hva vi er, hvorfor vi er her på jorden, er vi flere en det vi kan se med blotte øye og hvem er Gud. Hva er en ånd, hva er det som gjør at vi liker noen og misliker andre. Hva er engler, usynlige venner, spøkelser og en åndelig dimensjon. Det er deilig å ikke skulle ha svar her, bare la tankefriheten blomstre. Klare jeg å skape rom for undring, ettertanke og gode samtaler, og var jeg et godt forbilde som støtter barnet i sin identitetskapning?
Jeg husket selv mange friske diskusjoner med andre medstudenter da jeg gikk på lærerhøyskolen, der var spesielt to kristne som stadig skulle fortelle meg hva GUD egentlig mente om meg. Men jeg kunne aldri helt skjønne hvordan de kunne snakke med han om meg og hvorfor ikke min dialog med min Gud var bra og riktig nok. De følte at de kunne påberope seg en definisjonsmakt ut i fra hva som var bra og dårlig med min livsførsel. Det gjorde vondt den gangen og gjør det fortsatt når jeg ikke blir trodd og folk som himler med øyene og ler av meg når forteller om egne åndelige opplevelser. Jeg vet at det både kan være et slags forsvar og ligge makt i slik latterliggjøring, og jeg liker det slettest ikke! Selv om en ikke kan forvente at andre skal skjønne det jeg selv ikke egentlig skjønner!
Jeg oppdaget igjen hvor viktig det er for meg å tatt på alvor som enkeltindivid og jeg ønsker å være en filosoferende samtalepartner som er tilstede for de som ønsker det. Dette har nok derfor preget mitt læringssyn og syn på barn som anerkjennende enkeltindivid. Det er svært viktig for meg å anerkjenne deres følelser/ opplevelser og sikre en optimal følelse av egen livskraft. Det handler om å kunne følge sine overbevisninger, undre seg over ”noe” vi sanser uten å skulle rettferdiggjøre det og dokumentere hva dette ”noe” er..
Det blir viktig å prioritere å lytte til det enkelte barn. Det slår meg gang på gang at tid er en vesentlig forutsetning for å fange opp, fordøye, reflektere, filosofere, erfare, oppleve, kjenne, diskutere, evaluere vår tilstedeværelse i en travel hverdag. Tid til å snakker mer om gutten spøkelser og ikke minst sjekke ut om det egentlig var mer å snakke om ……
Jeg fikk på ny muligheten til å være vikar og med det nye muligheter til å høre mer om guttens ”spøkelser” både på rommet og andre plasser. Resultatet fra disse samtalene får nå konsekvenser for mitt videre arbeid med åndsfrihet i tilknytting til barn. Jeg ble svært overrasket av det gutten kunne fortelle meg og det er et tydelig eksempel på at det er lov å ta sin intuisjon på alvor og ikke minst ta på alvor det er hører selv fra ”små barn”. Spøkelse eller ikke spøkelse, denne erfaringen med gutten satte i alle fall i gang en viktig prosess både hos en erfaren pedagog og ikke minst hvilke konsekvenser det får som ”omreisende vikar”.
Det er kanskje barna vi må begynne med, så de kan lære oss personalet å se/kjenne det åndelige fra deres perspektiv. Ved å se det enkelte barns med sin særegenhet, frihet til å kjenne på hva de sanser og tid nok til å undre seg sammen med voksen. La det enkelte barn få utvikle sin egen åndelighet for at de skal kunne få opparbeidet seg en god bærekraftig utvikling og kjenne på sin helt egne særegne livskraft.
Litteratur
Barkved, F. Antroposofisk Selskap. from http://www.antroposofi.no/
Borge, A. I. H., Nordhagen, R., & Søbstad, F. (1998). Barnets verd og barnehagens verdier: En kunnskapsanalyse. Oslo: Statens institutt for folkehelse, Avdeling for samfunnsmedisin, Seksjon for epidemiologi.
Dahlberg, G., Moss, P., & Pence, A. (2002). Fra kvalitet til meningsskaping : morgendagens barnehage. Oslo: Kommuneforlaget.
FNs, b. (2003). FNs konvensjon om barnets rettigheter (o. m. rev, Trans.). Oslo: Barne- og familiedepartementet.
Kampmann, J. (2006). Børn, rum og rummelighed. In K. Rasmussen (Ed.), Børns steder. Om børns egne steder og voksnes steder til børn (pp. 106-120). København: Billesø & Baltzer.
Kristoffersen, N. J. (1995). Generell sykepleie. Oslo: Universitetsforl.
Kunnskapsdepartementet. (2005). Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) med forskrifter og departementets merknader til bestemmelsene. Oslo: Kunnskapsdepartementet.
Kunnskapsdepartementet. (2006). Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Retrieved. from http://odin.dep.no/kd/norsk/aktuelt/nyheter/070021-070005/dok-bn.html.
NOU. (2007). Formål for framtida, Formål for barnehagen og opplæringen. from http://www.regjeringen.no/pages/1984848/PDFS/NOU200720070006000DDDPDFS.pdf
Rudolf Steiner, o. a. T. H. o. A. M. (1992). Menneskelig frihet, [Electronic Version], s. 157-164, from http://www.antroposofi.no/antroposofi_rudolf_steiner/innfoerende_tekster/tekster/menneskelig_frihet/
Sødal, H. K. (2000). Barn med ulik tro: møte med livssynsmangfoldet i skole og barnehage. Kristiansand: Høyskoleforl.
Tholin, K. R. (2007). Omsorg og medvirkning-barn som medskapere av felleskapet i barnehagen. In T. Moser & M. Röthle (Eds.), Ny rammeplan – ny barnehagepedagogikk? (pp. 149-165). Oslo: Universitetsforlaget.
Uldal, G., & Winje, G. (2007). Hekser og healere: religion og spiritualitet i det moderne. Kristiansand: Høyskoleforl.
Waage, P. N. (1996). ”Ideer til et annerledes samfunn – om Rudolf Steiners tregrening*, [Electronic Version], from http://www.antroposofi.no/fileadmin/ain/tregrening.pdf