Det var en gang en kvinne som hadde viet livet sitt til å finne sitt sjelelys og leve ut sitt høyeste potensial. Gjennom årene hadde hun vandret mange ganger gjennom livets heroiske reise, møtt «the dark night of the soul» og kastet seg ut i stadig nye retninger for å oppdage sitt livsformål og sitt arbeid i verden. Hennes vei handlet mye om selvutvikling, selvinnsikt, teamdynamikk og ledelse. Spesielt var hun engasjert i endringsledelse og visjonær ledelse, men etter hvert fokuserte hun mer på holistisk ledelse og healing.
Hun hadde stadig nye planer og visjoner for sitt viktigste arbeid. Likevel føltes det som om noe alltid manglet; en uklarhet i henne selv som hindret henne i å virkelig integrere sitt sjelspotensial i sitt daglige liv. Ofte fanget hun seg selv i å søke etter «noe nytt», selv om hun egentlig oppdaget de samme innsiktene gang på gang, som om hun hele tiden hadde oversett noe essensielt.
En dag kjøpte hun tilgang til en ny meditasjonsserie, som skulle lede henne inn i «ingenting», fremtiden og sette intensjoner for hva hun ønsket å manifestere. Det var en krevende prosess for både kropp, sjel og sinn, men hun hadde troen. Hun merket at tiden var preget av betydningsfulle tall, som 11.11 og 1.11, tall som tidligere hadde minnet henne på «oppvåkning». Hun stolte på intuisjonen sin og lot den guide henne gjennom ukens meditasjoner.
En fredagsmorgen satt hun i meditasjon og måtte plutselig le av seg selv. Humoren, hennes varemerke, lot henne se livets paradokser på en måte som både avslørte kompleksiteten og enkelheten i tilværelsen. Etter en time med meditasjonsreise, der hun til slutt skulle komme til fremtidens intensjoner, oppdaget hun noe dypt innenfra. Intensjonen som viste seg for henne, var ikke materiell suksess eller ytre prestasjoner, men harmoniske relasjoner. Da hun gikk dypere inn i følelsen av denne harmonien, skjønte hun plutselig det store paradokset: Det hun hadde søkt etter i fremtiden, var allerede hennes utgangspunkt i fortiden.
Denne innsikten fylte henne med en følelse av lettelse og glede. Hun så for seg smilene, latteren og freden i team som jobbet sammen i synarkiske, likeverdige relasjoner – hvor alle ønsket hverandre det beste. Hun forsto at hennes indre drivkraft hadde vært gleden hele veien. Det var denne gleden som fikk kroppen til å slappe av, som healet spenninger, og som skapte de harmoniske relasjonene hun lengtet etter. Hun innså at potensialet hun søkte i fremtiden, alltid hadde vært hennes essens fra starten av.
Hun tenkte tilbake på alle de gangene hun hadde vært konsulent innen team og ledelse, og hadde frontet arbeidsglede og livsglede. De gangene hun hadde blitt latterliggjort for å fokusere på glede, blitt ansett som barnslig, og stilt spørsmål ved sin seriøsitet. Og likevel, når hun så på hva som skjedde under bedriftsmiddager og fester, så hun ironien: De samme menneskene som hadde mobbet henne for hennes fokus på glede, skålte høyt og oppførte seg på måter som kunne virke barnslige utover kvelden.
Denne dagen så hun enda tydeligere hvordan samfunnet tillater glede, latter, sang og dans – så lenge man sier «skål» først. Hun nektet å forvrenge sin personlighet for å passe inn i denne konteksten. Hun elsket å danse, men uten å miste balansen. Gleden var hennes sannhet, hennes kraft, og hun trengte ikke noen form for kunstig beruselse for å uttrykke den.
Kvinnen smilte for seg selv, kjente spenningene slippe taket i kroppen. Hun forsto at hun, gang på gang, hadde latt seg lede av eksterne metoder og samfunnets krav, bare for å bli brakt tilbake til seg selv. Det var hennes indre glede, hennes egenverd, som minnet henne på å være seg selv, fullstendig og autentisk – uten å miste fotfestet i jakten på ytre prestasjoner. Gledens kraft var hennes essens, og det var denne kraften som både skapte harmoni i relasjoner og healet verden rundt henne.
Empowerment, innså hun, handler om å stå i sitt eget hverdagslys – ikke bare i relasjoner, møte med utfordringer, men også i møte med sin egen glede.