En lang jordisk sjelereise

Da Inger satte seg ned for å skrive sin bok, «Sjelen Kaller» visste hun at hun ville dele mer enn bare sin historie. Hun ønsket å gi leserne en forståelse av hvordan en spirituell livsreise kan erfares og være. Dette valgte hun ved å la den bli fylt med hverdagslige opplevelser og utfordringer som ofte ikke ble beskrevet i selvhjelpsbøker. Det var viktig for henne å vise at hennes vei til å bli den hun var i dag ikke hadde vært en klar, planlagt reise, men en serie med både «tilfeldige», skjebnebestemte og betydningsfulle hendelser som til slutt hadde formet henne.

Fra barndommen hadde Inger ikke hatt noen klar bevissthet om at hun allerede var og enda til skulle få slikt spirituelt fokus og kjempe for sin personlige spirituelle frihet. Hennes barndom var fylt med de vanlige utfordringene og gledene, og hun kunne ikke en gang forestilt seg at hennes liv skulle vise henne hvor sanselig, telepatisk og hvor mye hun snakket med sine spirituelle guider og engler. I stedet hadde hun, som mange andre, blitt møtt med krav og forventninger fra de hverdangslige omgivelsene, og det var først senere i livet at hun begynte å forstå hvordan disse kravene hadde påvirket hennes utvikling.

Barndom og ungdomsårene ble både spennende , kraftfulle og en «kamparena» for å måle styrker og svakheter. Hun ble tykkhudet og lærte seg å tåle menneskelig smerte på forunderlig humoristisk måte. Som trener, leder og lærer hadde alltid vært kjent for sin sterke tro på at hver enkelt person er unik, suveren, og at vi alle har våre egne forutsetninger. Dette prinsippet hadde vært grunnleggende i hele hennes liv og ble derfor naturlig del av hennes egen personlig integritet og selvutvikling.

Men forunderlig nok kom paradoksene tydeligere og tydeligere frem. Jo mer hun vokste i sin egen selvbevissthet, jo mer begynte hun å merke at relasjonskontrollen i samfunnet ble utfordrende. Hun opplevde at hennes selvstendighet, sin selvfølelse, selvtillit og naturlige åndsfrihet begynte å trigge en reaksjon fra folk rundt henne.

Det som tidligere hadde vært en kilde til styrke, ble nå en kilde til konflikter og misforståelser. Inger begynte å oppleve angst og frykt, ikke sosial angst, men en kroppslig «fight or flight»-modus i sine nærmeste relasjoner. Det var som om hver interaksjon var en potensiell konflikt, og hun følte seg stadig på vakt.

Det tok Inger mange år å erkjenne konsekvensene av det hun så som en konstant kamp for å forsvare sin egen integritet mot andres krav og forventninger. Mange mennesker hadde tatt eierforhold til henne basert på hvor mye de hadde investert i forholdet eller nettverket. Dette eierforholdet, mente hun, var en del av hvordan livet på jorden var organisert for å sikre samhold, men det hadde blitt en tung byrde for henne å bære.

Etter hvert ble hun til tider lammet av utmattelse, «overlevelses tilstand» og denne lidelsen var noe som folk rundt henne ikke klarte å forstå. Mange mente at hun overdramatisk eller at hun rett og slett ikke klarte å håndtere det vanlige familielivet. Det var en konstant utfordring for Inger å forklare hvorfor hun var som hun var, spesielt når mange mennesker hadde sterke meninger om hva som var virkelig og hva som ikke var det.

Inger visste at definisjonsmakten – hvordan andre definerte og forstod hennes situasjon – var en kompleks og ofte krevende del av hennes liv. Hun kunne observere og forstå alt som skjedde rundt henne, hun hadde teorier og kompetansen til å analysere alt, men hun undervurderte ofte hvor vanskelig det kunne være å leve i en verden hvor andre hele tiden overtok samtalen før hun fikk avsluttet sine egne setninger. Det var som samtale konstant foregikk på et egoplan og det var vanskelig å løfte blikket og samtalene til en høyere forståelse.

I sitt eget hjem, når hun var alene, fant hun trygghet og ro. Det var i de stille stundene hun kunne være seg selv fullt ut, uten krav og forventninger fra andre. Men i det daglige samværet var det ofte vanskelig å håndtere andres krav og forventninger. Inger lærte seg å balansere mellom sin rolle som leder og lærer, hvor hun var trygg på sine egne evner, og det personlige livet hvor hun følte seg under konstant press.

Det ble mange år med god tid til å skrive i sine dagbøker. For hver side hun skrev, ble hun mer og mer selvbevisst på dybden av sin egen sjelereise. Det hadde vært mange år med introspeksjon, forskning, og dyp personlig utvikling, men nå, med hendene på tastaturet, følte hun at hun var i ferd med å samle alle brikkene til et omfattende bilde.

Inger hadde nå i mange år dykket dybt ned i en omfattende sjeleforskning. Hun hadde studert teorier, prøvd ut ulike gamle teknikker, og blitt spesialist i «rebirthing». Denne prosessen hadde ikke bare hjulpet henne med å avinstallere angsten, men hadde også ledet henne til å leve sin livsplan fullt ut – en plan hun tidligere ikke hadde forstått eller anerkjent.

Inger visste at hun i lange perioder måtte være alene i stillhet for å virkelig kunne oppleve sin egen indre verden. Hun hadde tilbrakt mange år i alenetid ( uten å være ensom), der hun konsentrerte seg om å være tro mot sine egne sanser og spirituelle evner. Det var i denne tilstanden av selvutforskning at hun begynte å samle tusenvis av sider med notater, bilder og refleksjoner. Nå, i dag, var alt dette blitt bearbeidet og utarbeidet i en omfattende «doktoravhandling» om hennes egen sjelereise.

Med en blanding av forundring og egenkjærlighet, så Inger på det arbeidet hun hadde fullført. Hun hadde omskrevet mye av sin egen historie med en ny forståelse – en fikk en inderlig forståelse av at hun faktisk hadde valgt denne sjelereisen selv, og at hun nå hadde fått bekreftet dette i sine notater og sett konsekvensene på et detaljert nivå. Hennes dyptgående arbeid hadde avdekket en harmonisk sammenheng i livet hennes, som hun tidligere ikke hadde sett.

Astrologiens komplekse, men naturlig synlige sykluser hadde gitt henne mange svar. Inger hadde kartlagt sitt liv i detalj, inkludert alle sine hovedopplevelser. Hun ble stadig mer fascinert over hvordan de astrologiske plasseringene, Sabian-symbolene og transittene forklarte de hendelsene hun hadde opplevd.

Det var i flere år en surrealistisk opplevelse å bli vekket midt på natten av en stemme som sa navnet og plantenes degree/ plasseringer som igjen virket å gi konkrete svar på spørsmål hun øsnket å finne svar på. Hun hadde brukt mange timer på å tvile på denne informasjonen, men måtte til slutt overgi seg til den klare, tydelige astrologiske tall fakta som stemte med de ulike GeneKeys m.m… Det satt langt inne å skulle godta og forstå, samtidig denne uforståelsige ytre planetariske veiledningen i det indre.

Hun kunne se at hun hadde lært å ta ansvar for alle valg hun hadde tatt, og hun visste at alt hun hadde kanalisert og opplevd, var en del av en større helhet. Det var som hun hadde villet samle sine bevis på at hun ikke var»gal/feil» i dags samfunn og at hun ikke kunne være med på å skulle leve etter andres livsplaner. Dette hadde hun sett første til sykdom og tapt livskraft.

Det hadde vært en prosess med å redefinere og omskrive sin egen historie – ikke for å viske ut noe, men for å kunne leve sin sanne oppfattelse , erfaringer og nå visdom. Hun kunne se sin objektivt forskningsmateriale på hva som virkelig hadde vært hennes fødte forutsetningene og hvilke konsekvenser det hadde fått at hun hadde nektet å slippe sin egentro og æret sin sterke intuisjon.

Inger kunne etter 60 år med stolthet si at hun hadde levd sin livsplan til fulle. Hun visste at hun ikke kunne forvente at andre fullt ut skulle forstå den omfattende reisen hun hadde tatt.

Det var ikke en søken etter å bevise noe ( men ga viktig selvbekreftelse), men en dyp del av hennes livsoppgave. Å se den dedikasjonen hun hadde investert i forberedelsen til dette spesielle året, var en healende opplevelse. Spesielt i 2009 da hun hadde skrevet ned hva som skulle hende i 2020-2022… en situasjon som skulle prege samfunnet i lang tid. Det var etterhvert tydelig å se at hun hadde fått indre veiledning i hele sitt liv, også i forkant av det som skulle skje i livet hennes. Dette er ikke lett å se i dagene og tiden det skjer. Det var ikke før hun så tilbake på det etter utførelsen, at hun virkelig forstod hvilken indre tro, tillit og styrke hun hadde på flere plan.

Selv om det fortsatt var mer å oppdage og erfare, følte Inger seg nå trygg på seg selv og sin egen forståelse. Hun hadde ingen tvil om sin egen vei, uansett hvor «rart» eller «uforklarlig» det kunne virke fra andres perspektiv. Hun måtte oppleve, frigjøre, forstå og heale for å kunne være bevisst delaktid i sjelens frigjørende evolusjon.

I en verden der vi alle er brikker i en jordisk tilværelse, visste Inger at hun også var en del av de universelle sfærer. Hun følte seg koblet til noe større, og visste at mer ville komme når tiden var moden. Hovedpoenget med livet hennes denne gangen var å oppnå åndsfrihet – en frihet som ikke bare var en personlig opplevelse, men også en del av sin kosmisk sammenheng.

Med en dyp følelse av ro og tilfredshet, visste Inger at hun hadde gjort det hun var ment å gjøre. Hun hadde fulgt sin livsplan, kartlagt sin sjelereise, og oppnådd en forståelse som ikke bare gav mening for henne, men også for de som var åpne for å se den større sammenhengen.

Når hun skrev sitt Siste kappittel i boken, visste Inger at hun ikke bare hadde skrevet om sin egen reise, men også om en universell erfaring som mange kan relatere til. Hennes bok var ikke bare en beretning om personlig utvikling, men også en påminnelse om at alle livsreiser er unike og fylt med sine egne utfordringer.

Hun håpet at hennes historie kunne være en inspirasjon for andre som stod overfor lignende utfordringer og som trengte å forstå at de ikke var alene på sin vei.

Med et tilfreds sukk lukket Inger boken, vel vitende om at hun igjen hadde delt en viktig del av sin egen reise. Hun var klar til å fortsette på sin vei, med en dypere forståelse for både seg selv og de mange, mange erfaringene som nå hadde integrert seg i sjelens visdom.