Fra kap 4 i boken Åndsvitenskap
Når tilstedeværelse blir healing og livsform
Det fantes en tid hvor jeg søkte svaret på alt utenfor meg selv. Jeg samlet innsikter, teorier, systemer og forklarings-modeller. Jeg studerte, analyserte, forstod – og likevel var det noe som manglet. Jeg var full av innsikt, men sulten på nærvær.
Det var først da jeg begynte å være «sammen med» det jeg opplevde, at noe forandret seg. Uten å alltid skulle forstå det, uten å skulle mestre, bare være med det som utspilte seg – stille, åpent, ærlig. Det var i denne stille vendingen innover at begrepet Holistisk Kontemplasjon begynte å spire frem i meg. Jeg leste ikke bøker for å lære det som konsept, men levde det som en livsholdning.
Kontemplasjon som livskraft
Kontemplasjon er mer enn refleksjon. Det er mer enn å tenke etter. Det er et indre rom der man møter livet med hele seg – sansende, lyttende, mottakelig. Det er en måte å sitte med livets spørsmål på, uten å presse frem svar. En måte å være i bevegelse, mens man er helt i ro.
I denne tilstanden skjer det noe merkelig, en begynner kanskje å se sammenhenger som ikke tidligere var synlige. Man kan kjenne bevegelser i seg selv som ikke lar seg registrere i hverdagens organiserte rytme. En kan i stillhetens kontemplasjon oppleve å sanse den levende intelligensen som finnes i alt; i kroppen, i rytmene, i ordene, i relasjoner og i møtene.
Jeg oppdaget at dette var mer enn en «medativ praksis», det var en form for nærvær som ga healing. Det ble en måte å komme tilbake til seg selv på, i en verden som hele tiden trekker vår oppmerksomhet bort fra det indre. Det var som å finne min egen frekvens igjen, denne indre kraften som jeg intuitivt lengtet etter å leve i takt med.
Når sjelsforskning blir en levende metode
Gjennom mange år med indre arbeid, med notater, kartlegginger og astrologiske mønstre, oppdaget jeg at det jeg egentlig hadde gjort, var å utvikle en helhetlig praksis for å møte det organiske livet. Det var ikke hindre som skulle overvinnes, blokkeringer som skulle fjernes, men som noe jeg skulle samarbeide med og forstå med mitt ønske om klargjørende frihet.
Dette er essensen i Holistisk Kontemplasjon, det er en metode som er organisk i dine gener, en selvorganiserende livskraft som vokser med/i deg. Den har ingen faste former, men tydelige prinsipper: tilstedeværelse, undring, ærlighet, langsomhet, og kanskje det viktigste; ansvar og respekt for eget liv.
Denne praksisen inviterer oss til å møte erfaringene våre som kilder til visdom. Ikke ved å analysere dem i stykker, men ved å la dem kommunisere i sitt eget tempo og i den naturlige årsrytmen. Om du ønsker, kan du åpne et indre rom der det indre livet kan få vise seg frem – på egne premisser. Du kan muligens etterhvert oppleve at Livet lever igjennom deg, akkurat som du er en gave til det naturlige mangfold.
Å se med hele seg
Holistisk Kontemplasjon handler om å se med hele seg. Med hjertet, med kroppen og med stillheten som skattekiste. Det handler om å tillate alle deler av seg selv å komme i kjærlighetens respekterende lys, også de delene man tidligere har skydd, skammet seg over eller forkastet.
Når vi møter oss selv helhetlig, begynner transformasjonen å skje mer gradvis, uten å måtte oppsøke de Støre katalysatoriske øyeblikkene. Det er i denne hverdagslige tillatelsen at healing kan skje, i det ærlige nærværet som kan romme uten å fordømme. I det kontemplative hjertelige rommet der ingenting trenger å prestere – men alt får være med all sin indre visdom.
Hjertet trenger ingen bevis, det argumenterer ikke, det sammenligner ikke og det konkurrerer ikke. For hjerter ER sannheten – den tause, levende sannheten som strømmer gjennom kroppen som varme, klarhet og fred. Når hjertet får tale, forsvinner behovet for forklaringer. Da trer vi inn i den dypeste intelligensen vi bærer – hjertets visdom, den holistiske hjernen i mennesket. Dette ble spesielt sterkt når min far ble dement og jeg ved flere anledninger klarer å høre han prate fra hjertet, da det er hjernen som er dement, aldri hjertet og sjelen.
Det er en egen hjerne i hjertet som rommer hele oss, den som tidlig i fosterstadiet utvikles før mye annet. Hjernen i hjertet som ikke nødvendivis kan logikken som førsteprioritet, men som et sansende sannhet, en indre kraftfull kilde til å hjelpe oss via naturens naturlige livskraft. Hjertet er broen mellom det indre og det ytre, mellom det sjelelige og det menneskelige, mellom å vite og å være. Og når vi begynner å lytte til denne hviskende stemmen , via det indre øret , ja da åpner vi for en annen form for forståelse og innsikt. En kontemplativ intelligens som ikke krever de store teoriene, fordi den selv er det største beviset.
Å se med hele seg oppstår når vi går stille nok til å merke det subtile, når vi stopper opp og lar livet tale i oss. Når vi lar oss bli vitne til det som allerede er sant. Å se med hele seg betyr derfor å stole på at det indre vitnet er nok. At det finnes en dyp, iboende intelligens i kroppen, i nervene, i pusten – og i selve rytmen av vårt liv. Holistisk Kontemplasjon er å gi plass til denne rytmen, skape indre relasjoner for emosjonell samspill i vårt høyeste potensiale.
Når hjertet får lede, kan vi senke skuldrene, da blir ikke holistisk kontemplasjon et prosjekt, men en væremåte for en dypere tilstedeværelse i hverdagens liv. Jeg mener derfor at Holistisk Kontemplasjon aldri et system du kan lære deg som et konsept på et helgekurs. Det er en livsform som utvikler seg sammen med deg og selve livet. Den følger årstidene dine, den ER og harmoniseres i rytmen din. Den krever ikke mer enn det som er ekte, og den gir deg tilbake noe dyrebart: forbindelsen med det hellige i deg selv.
Jeg har levd denne praksisen gjennom sykdom, gjennom gleder, gjennom dype transformasjoner og indre oppløsning. Jeg har kontemplert meg inn i healing, inn i innsikt, inn i frihet. Det har ikke alltid vært behagelig, men det har alltid vært ekte og det er da de største gjennombruddene kommer.
En gave til andre
Etter hvert ble det klart for meg at denne praksisen ikke bare var for meg selv. Jeg begynte å veilede andre, uten å ville være lærer, men som medvandrer. Jeg åpnet rom der mennesker kunne møte seg selv i stillhet. Jeg stilte spørsmål som ikke krevde svar, men som vekket liv og aktiverte nye perspektiv.
Og det skjedde noe vakkert, mennesker begynte å lande i sin egen resonans og rytme, lærte seg å respekter deres sjelereise, med deres «tidsplan» som er i harmoni med hele din inkarnasjon. Det var og er alltid en stor glede å se andre bli motivert til å lytte til sin egen kropp, magefølelse og sin egen indre/ytre stemme. Jeg så hvordan nærværet helalet og hvordan kontemplasjonens lekefulle undring viste nye veier. Hvordan egen tillit og selvrespekt kunne vokse frem i det rommet hvor ingen dømte, men ga dem frihet til å bli lyttet til , i egen tidsrytme for å åpne opp til den friheten som gir en dypere visdom.
-Inger AM Holyheart-