Det var en gang en ildflue som bodde i en skog hvor natten kunne være både vakker og dyster, fylt av mystiske skygger og stille hemmeligheter. Som ung hadde Ildfluen alltid følt at hun hadde et spesielt lys inni seg, men hun visste ikke hvordan hun skulle bruke det. Skogens andre ildfluer fløy rundt med små, forsiktige lys, men denne Ildfluen bar enflamme som glødet sterkere enn hun selv forsto.
En kveld bestemte hun seg for å finne ut hva lyset hennes virkelig kunne bety. I stedet for å fly rundt og holde seg til det vante, landet Ildfluen på en gammel trestamme og satte seg til for å lytte.
Skogen pustet rolig rundt henne, og hun følte en stille, intuitiv stemme inni seg. Stemmen fortalte henne at hennes lys ikke var ment å skjules eller tilpasses andre – det var ment å stråle, å bringe varme og veiledning til dem som trengte det mest.
Med tiden begynte Ildfluen å bruke lyset sitt på en ny måte. Hun fløy gjennom skogen, ikke bare for seg selv, men også for å lyse opp stiene til andre skapninger som ofte gikk seg vill i mørket. Snart la dyrene merke til hvordan Ildfluens lys førte dem tilbake til trygge stier, og hennes tilstedeværelse skapte en følelse av fred og trygghet i skogen. Ugler, harer, pinnsvin og andre skogsdyr begynte å følge etter henne, tiltrukket av hennes varme og kraft.
Som en naturlig leder ledet Ildfluen alltid med hjertet først. Hun hadde en unik evne til å se det beste i alle hun møtte, og hun ga dem mot og håp med sin rolige, lysende tilstedeværelse. Når en av skogens småkryp følte seg tynget av bekymringer, kunne Ildfluen stoppe opp, skinne sitt lys over dem og minne dem på deres egen styrke. Hennes ord var alltid fulle av omsorg og respekt, og hun inspirerte dem til å følge sitt eget indre lys, akkurat som hun hadde lært å følge sitt.
Etter hvert ble Ildfluen kjent som skogens lysbærer, og hennes nærvær ble et naturlig samlingspunkt for alle. De som en gang hadde vært redde for mørket, fant nå trygghet i Ildfluens nærvær, og skogen føltes mer forent enn noen gang før. Men for Ildfluen handlet det aldri om å ha makt; det handlet alltid om å gi av sitt lys, om å støtte andre til å finne sin vei i mørket. Hennes glede lå i fellesskapet og i gleden hun kunne dele med alle rundt seg.
Gjennom årene ble Ildfluen et symbol på ekte indre sjefskap – en som ikke bare ledet mot potensialer, men som løftet andre opp og gjorde dem sterkere i troen på at andre kan finne sin egen indre sjelskraft. Hennes arv var ikke de lysstiene hun hadde tråkket opp, men heller alle dem som nå fulgte sin egen vei, fylt med et indre lys hun hadde hjulpet dem å finne.
Etter hvert som Ildfluens lys nådde stadig flere, begynte de rundt henne å forstå noe dyptgående om seg selv. De forsto at hennes sjefskap ikke handlet om å lede dem ut av mørket, men om å vise dem at de bar sitt eget lys inni seg.
Dette lyset, som Ildfluen hadde hjulpet dem å vekke, ble en kilde til styrke og tillit. For første gang kjente mange av dem hvordan det føltes å være sjef i sitt eget liv, en rolle som ikke lenger tilhørte noen andre.
Denne nye måten å lede på spredte seg sakte men sikkert. Folk begynte å legge mindre vekt på ytre autoritet og fant i stedet sitt eget indre sjefskap. Det ble klart at å følge sitt eget lys – sin egen sannhet og visdom – var den mest naturlige måten å leve på.
Dette var en omstilling, en overgang til et holistisk sjefskap som ikke bare tok hensyn til samfunnets og menneskets ytre mål, men også til deres indre verdier og sjelens visdom.
Ildfluens sjefskap ble et forbilde for det som nå ble kalt sjelsbasert sjefskap. Dette sjefskapet handlet om å leve fra et sted av indre ro, trygghet og tro på sin egen verdi. Hun inspirerte andre til å forstå at makten til å skape sitt eget liv alltid hadde vært der, og at deres egen vei var unik og verdifull.
Så, med et hjerte fylt av lys, fortsatte Ildfluen å vandre gjennom skogen. Hennes lys var fortsatt sterkt og varmt, men hun visste at hennes viktigste oppdrag nå var fullført. For hun hadde hjulpet så mange til å se at det mest verdifulle sjefskapet er det som kommer fra innsiden, fra sjelen, og som sprer sitt lys i alt de gjør.
Og slik ble skogen forvandlet til et fellesskap av sjeler som hver og en bar sitt lys, sin sannhet og sitt eget sjefskap. Hver og en med sitt unike lys, men alle en del av den store, lysende helheten.
I AM Holyheart