En stille natt, da månen svevde som en forsiktig vokter over landskapet, lå en kvinne i dyp søvn. Men i nattens dyp ble hun vekket av en lyd som ikke var av denne verden—en myk, men mektig vibrasjon som fylte rommet og fant veien inn i hennes innerste vesen. Det var som om universet selv hvisket til henne, en tone som bar både en forklaring og en følelse, en harmoni som løftet og forvirret, men også beroliget.
Hun lyttet og følte en dyp tilstedeværelse. Det ukjente—Gud, det hellige, det ufattelige—virket plutselig så nært. Denne kraften strakte seg ut og rørte ved hennes hjerte, som om den åpnet en dør dypt i henne. I dette øyeblikket, da dørens terskel var krysset, ble Gud ikke lenger en fjern idé, men hjertets levende nærvær, et univers der alle toner levde i harmoni. Hun hørte sin egen sjels kall, og det dro henne som en elv mot hennes opprinnelige kilde.
Et spørsmål steg opp i henne: Hvor finner tonene sammen? Hvorfra stammer klangen som fyller alt og alle? Hun kjente noe i henne strømme og vibrere, som om hennes eget blod deltok i en skjult symfoni. Hun undret: Hva er det som holder hjertet sammen, som pumper og gir liv til hele hennes vesen? Er det sangens gjenklang som strømmer gjennom henne, eller er det enda noe dypere—en kraft som ikke bare pulserer, men bærer alt?
I stillhetens dype klarhet forstod hun: Gud er kraftens kilde, den usynlige dirigenten som binder alt sammen i en tone, et samspill av lys og lyd fra et klart lys. Hun hvisket i takknemlighet til denne kilden, til dirigenten som leder alt tilbake til harmoni: «Takk, min kjære, min livets kilde. Takk for at vi kan synge sammen, i ett, veien hjem.»
Da hun våknet, var natten blitt til dag, men stillheten rundt henne bar med seg en dyp klarhet. Det var som om nattens åpenbaring nå var blitt til en levende innsikt i henne. Hun så for seg Gud som selve essensen av denne uendelige harmonien, en symfoni uten grenser som gjennomstrømmer alt, som binder sammen det synlige og det usynlige i et urørt, evig musikkstykke.
Hun innså at hver enkelt tone og hvert instrument var en uerstattelig del av skaperverket, fra det minste støvkorn til de fjerneste stjerner, alle spillende sammen i et perfekt orkester. Og midt i denne storslåtte komposisjonen var hun både en deltaker og en tilskuer—hennes egen unike melodi vevet seg inn i helheten, aldri adskilt, men et skinnende tillegg til harmonien.
Denne musikken kunne verken skrives ned eller beskrives; den var den usynlige rytmen i alt som eksisterer, en melodi som aldri tok slutt. Hun følte hvordan denne tilstedeværelsen lå dypere enn ord, som en vibrasjon som fylte både henne og alt rundt henne. Den var der når hun pustet, når vinden lekte gjennom trærne, når stjernene lyste og havet bølget. Hver gang hun lyttet innover, hørte hun sitt sanne selv—en stemme som var både hennes egen og hele universets visdom.
Denne evige sangen var en kjærlighet som favnet alt, en sammenheng som løftet henne og minnet henne på at hun alltid var hjemme. Det var et kall til å lytte, ikke bare med ørene, men med hele sitt hjerte. Og i å lytte til denne kilden, lyttet hun til sin dypeste sannhet, til en enhet med alt levende, en evig tone som fortalte henne at hun aldri var alene, men alltid en del av noe større.
Med denne kjærlighetssangen i hjertet reiste hun seg, fylt av vissheten om at hun nå bar på en del av denne symfonien. Hun visste at dette var hennes gave, hennes kall—to dele denne uendelige harmonien, å bringe tonene hun hadde hørt, til verden.
–I AM Holyheart–