Fabelen om Lys og Mørke – den uendelige kampdans
I begynnelsen steg Lys og Mørke frem som tvillinger fra den samme kilde. De så på hverandre med undring: Lys bar klarhet og kraft, Mørke bar dybde og hvile. De kjente at de var skapt til å følges, og likevel sto de stadig i bevegelse mot hverandre.
Når Lys reiste seg, trakk Mørket seg tilbake. Når Mørket bredte seg, la Lyset seg til ro. Deres veksling ble jordens puls: dag og natt, vekst og dvale, pust inn og pust ut. Dette var guddommelig orden – en dans som holdt alt levende i balanse.
Men så kom menneskene. De så kampen, og de så dansen. Men i sin uro la de mest merke til kampens ansikt.
«Se!» ropte de. «Lyset beseirer Mørket!»
Andre svarte: «Nei, Mørket omslutter Lyset!»
Slik ble menneskene delt, og de valgte side.
De glemte at Lys og Mørke ikke kunne skilles, og at deres strid var like mye et spill som en skapende lek.
I sin glemsel begynte menneskene å skylde på «den andre»:
– Når de handlet hardt, sa de: «Det var mørket i meg.»
– Når de handlet hovmodig, sa de: «Lyset krevde det.»
Slik flyktet de fra ansvar, og paradoksene ble tyngre å bære. De gikk seg vill, ikke fordi de ville, men fordi de fryktet å snu. For å vende om er å se både lys og mørke i seg selv – og det krevde mer enn de trodde de orket.
Da hvisket Mørket:
«Jeg er ikke din fiende. Jeg lærer deg å bære nattens skjulte rom. I meg hviler såret som må helbredes, tåren som må felles, skyggene som vil tales frem.»
Og Lyset svarte:
«Jeg er ikke din seier. Jeg lærer deg å se med klarhet. I meg ligger ansvaret, ilden som viser hva som må forvandles, kraften til å gå videre uten å gjemme deg.»
Mennesker som våget å lytte, oppdaget en hemmelig regel i denne kosmiske kampdansen: hver gang de pekte på «den andre», hadde de vendt seg bort fra sitt eget sentrum. Men når de kunne stå midt i striden og erkjenne begge stemmer, vokste det frem en fred som ingen kunne ta fra dem.
For den guddommelige orden var ikke å vinne over motsetningen, men å la motsetningene danse til et større mønster. Og de som lærte dette, bar i øynene et lys som også skinte i mørket – en fred som ikke tilhørte noen side, men sprang ut fra helheten selv.