I et gammelt skipperhus ved havet,
der vinden hvisket blant vill natur,
levde en vis kvinne, med sjelens lys,
som hjalp de søkende, trøstet de som falt.
Havet var hennes trofaste venn,
fuglene frie, svevde i horisonten.
De dømte aldri, bar ingen forventning,
som frihetens budbringere i himmelens favn.
Hun hadde svart på spørsmål fra fjern og nær,
de kom til henne, bøyde av livets byrder.
Med mildhetens kraft, en dypt forankret ro,
løftet hun dem med sin innsikts fulle hånd.
Hun visste hvordan det føltes å bli avvist,
å stå alene med et barnlig sinn,
møtt av latter og fordømmelsens blikk,
for spørsmål som sprengte grensene av det kjente.
Hun så verden gjennom sjelens klare lys,
et lys som trengte gjennom illusjonens slør.
Hun avslørte sannheter folk helst ikke ville se,
men tystet sine ord for å ikke så frykt.
Ikke fordi hun manglet noe å si,
men fordi hennes ord skapte uro i deres sinn.
Hun hørte de skjulte tanker som svevde i rommet,
som skyggespill, klarere enn noen trodde.
Hun ble selvstendig, en ensom stjerne på himmelen,
ikke lenger søkende forståelse fra andre.
Hun vendte blikket innover, fant sin indre flamme,
og begynte å hjelpe de som selv søkte ly.
Ikke ved å gi alle svar, men mot til å spørre,
for hun visste at visdommen bodde i spørsmålenes gnist.
Hun ble en støtte, en venn med åpent hjerte,
den som lyttet, uten latterens brutte klang.
Hun satt ofte ved sitt gamle trebord,
vinduene åpne mot havets bølger.
Vinden hvisket hemmeligheter i rommet,
og hun, et lys for de som famlet i mørket.
For hun visste, det var ikke hennes jobb å vite alt,
men å være et fyrtårn for de som søkte.
Hun hadde selv kjent uvitenhetens kulde,
og ønsket å varme de som søkte sannhet.
Så hun lyttet, med hjerte og sinn,
og svarte med sjelens dype forståelse.
Hun visste at veien var lang og krokete,
men hun var der, som en ledestjerne, klar og tydelig.
For hun hadde møtt maskinen i mennesket,
sett fryktens skygge i deres øyne.
Men hennes lys skinte gjennom mørket,
og hun, hun var der for å lyse veien hjem.
-I AM-
