Livets humoristisk paradokser, som viser ulike perspektiv og gir spenning til både relasjoner og kommunikasjon.
Historier om hun som levde paradoksene i å skulle integrere sitt hele seg
Hun sto der, midt i sitt eget indre kaos, og samtidig i den største klarhet hun noensinne hadde kjent. Hun var i ferd med å samle alle delene av seg selv – de fragmenterte, de undertrykte, de sterke, de sårede – og smelte dem sammen til en helhet som ingen kunne overse. Men det var ikke uten motstand, og paradoksene fulgte henne som skygger og lys i hvert skritt.
«Nå må du ta deg sammen,» sa de, gang på gang, som om hennes helhet var en uorden de ikke kunne håndtere. De ville ha henne «i sitt gode skinn,» men hun var i ferd med å finne sitt hele skinn – et som rommet alt hun var, uten kompromiss. Hun forsto at det var for mye for dem å bære, fordi de selv ikke hadde våget å møte sine egne fragmenter.
***
Og når hun holdt opp livets speil og fortalte om tidligere samtaler, kunne det svare: «Det husker jeg ikke.» De som beskyldte henne for å ta feil, hadde glemt – eller ønsket å glemme – det som var for vanskelig å møte. Hun forsto da at det ikke var hennes oppgave å overbevise dem. Hennes jobb var å huske seg selv.
**
De største emosjonelle sår – de fra dem hun hadde stolt på, de som skulle være tryggheten i livet hennes – hadde åpnet dører hun aldri ville ha funnet ellers. Det var disse sårene som lærte henne å reise seg, ikke bare som en overlever, men som en skapende kraft. Hun så at hvert stikk, hver svik, bar med seg en mulighet til å gå dypere inn i sin egen styrke, til å finne en empowerment som var ukrenkelig.
Hun observerte mennesker som sang lovord om autentisitet og frihet, men som rygget tilbake når de ble stilt overfor ekte, rå sannhet. «De elsker det autentiske,» tenkte hun, «så lenge de kan beundre det fra salen. Men når de må stå ansikt til ansikt med det, hele døgnet, skjelver de.»
**
Og så var det forundringen – den stille overraskelsen i hennes indre – da hun så hvordan den som var mest troende, fikk svarte øyne av frykt når hun nevnte ordet spirituell. Det var som om det truet deres definisjon av troen, som om hennes tilstedeværelse utfordret grunnmuren de hadde bygget sin verden på.
Men hun var ikke lenger redd for andres frykt. Heller ikke for deres avvisning. Hun så at det var nettopp i disse paradoksene – i disse møtene mellom styrke og sårbarhet, autentisitet og frykt, aksept og avvisning – at hun ble hel.
Og hun valgte å stå der, midt i det hele. Ikke for å overbevise, ikke for å bli forstått, men for å være tro mot seg selv. For hun visste at den største gaven hun kunne gi verden, var å være hele seg. Og i det lå hennes frigjøring.