Den personlige voksenrollen

DEN PERSONLIGE VOKSENROLLE

av ; Inger M. Pedersen 2008

Rammeplanen (2006) setter fokus på at barnehagepersonalet skal være bevisste at de er rollemodeller for barna i deres utvikling og livslange læring. Personalet skal veilede neste generasjon, og gjennom denne oppdragelsen overføre til barna verdier, normer og tanker og også vise ulike uttrykks- og handlingsmåter. I møte med barnas mangfold og andre kulturer forutsettes det at personalet er bevisste og tydelige i sin egen yrkesrolle og trygge på egen kompetanse. Personalet skal også veilede barna i deres veksling mellom samfunnets normer og sosiale krav og egen væremåte.

Med dette som utgangspunkt skriver jeg om voksenrollen med perspektiv på den enkelte som person som inntar ulike roller i barnehagen. Det er ikke nødvendigvis noe nytt å være rollemodell, men med fokus på bl.a. medvirkning og livslang læringsprosess har vi muligens fått nye utfordringer ved økt fokus på personlig væremåte.

Personalet må være tydelige modeller og bevisste på eget kulturelt og verdimessig ståsted. For å ivareta barnehagens oppdragermandat må personalet erkjenne sin rolle som kulturformidlere gjennom egen væremåte. Personalet må være åpne for å reflektere over egne holdninger og handlinger. (2.6 Rammeplan)

Trender i tiden påvirker hvordan vi ser på voksenrollen

Våre roller i barnehagen vil også preges av ”trender” og endring i kvalitetskriterier. Den største merkbare forskjellen, mener jeg, er at vi nå setter fokus på hvordan vi har det, hvordan personalet arbeider, hvordan barn og foreldre opplever barnehagen og hvordan vi setter lyset på de følelsesmessige delene av vårt arbeidsliv. Vi krever empatiske, bevisste ledere og vi skal ha mer fokus på det å være tilstede, se oss selv, reflektere over personlige ferdigheter og forutsetninger og veilede barna i deres utvikling av egenart og væremåte.

Vi kan også snakke om et paradigmeskifte og et nytt syn på barn, barnehage og barndom (Sommer 2003). Synet på voksenrollen er også i store trekk gått fra å ”ha tilsyn” med barn til å være en personlig profesjonell medspiller i denne livslange læringsprosessen.

Barnekonvensjonen har bidratt til at mange nå ser på likeverdet mellom voksen og barn i et nytt perspektiv. Det er blitt mer fokus på at barndommen er nå – i dag – og at barndommen har sin egen fullverdige verdi. Bae skriver om det nye synet på barn som subjekt, barn med sine rettigheter, som medskapende deltakere, medvirkning med sin egenart og opparbeidelse av selvfølelse (Bae 2006). Likeverddiskurser bringer også frem det å ha tillit til den enkelte, det å få lov til å være den vi er med hele vår væren og toleranse for mangfoldet i ulike væremåter.

Når barnet som enkeltindivid trer tydeligere frem mener jeg det får konsekvenser for vår voksenrolle. Den enkelte blir mer i fokus, og personalet må være seg bevisst og tydelig som modeller i møte med det enkeltes barns væremåter. Den ”nye” voksenrollen er kanskje at vi nå setter så mye mer direkte oppmerksomhet på det personlige i det profesjonelle (Askeland 2006).

Møter mellom mennesker, det mellommenneskelige samspill = vi blir til

Personalet er rollemodeller og bidrar gjennom egen væremåte til barns læring av sosiale ferdigheter. Et aktivt og tydelig personale er nødvendig for å skape et varmt og inkluderende sosialt miljø. Anerkjennende og støttende relasjoner er et grunnlag for utvikling av sosial kompetanse. (2.4 Rammeplanen 2006)

Det handler om å bli bevisst seg selv og reflektere over sine forutsetninger og rammer, og hvordan dette påvirker oss i vår voksenrolle og som modell for barna. Hva påvirker rammene og det sosiale rom med deg, meg og våre møter i det daglige arbeid?

I barnehagen møter vi mange mennesker i løpet av en dag, men det er ofte noen personlige møter som blir mer synlige og som rører noe ved oss. Hva er det med disse møtene, og hvorfor husker vi bare en brøkdel av disse? Skau (2002) skriver om at ethvert møte mellom mennesker foregår et eller annet sted mellom det betydningsløse og det betydningsfulle. For meg er det også en utfordring i forhold til hvor mye jeg som privatperson kan komme frem i det personlig profesjonelle.

Bevisstgjøring og forståelse av oss selv, andre og våre møter vil kunne påvirke hvordan vi opptrer i vår yrkesrolle. Vi kan sette lys på den personlige kompetanse ved å ta stilling til hva som oppleves som et godt møte, hvem som opplever møtet og hvordan et personlig møte kan virke inn på andre. (op.cit.).

Det private, personlige og profesjonelle

For noen er det å være profesjonell og seriøs ensbetydende med å være upersonlig, dvs. å ta en rolle og gjøre en jobb mekanisk ut fra en instruks. I noen yrker handler det profesjonelle om å ha klare skiller mellom person og profesjon, mens i den profesjonelle førskolelærerollen er det ofte en tendens til å satse ”hele sin person” og sine personlige meninger. Jeg ser helt klart at barnehagene mangler diskurser på begrepene personlighet, personlig egenart og personlig kompetanse.

Jeg mener derfor at den enkelte barnehage må reflektere over utfordringene vi kan få i rollene som privat, personlige og i den profesjonelle rolle ut fra deres sosiale rom og forutsetninger, f.eks.:Hva er mitt private jeg, hvilke private opplevelser vil jeg skal være kjent for andre?

Hvor personlige skal vi være i våre møter i vårt arbeid?
I hvor stor grad er min personlighet en del av den profesjonelle handlingskompetansen?
Utfordringer når personalet bor i nærmiljøet til barnehagen, er venner med foreldre og/eller bestevenner med personalet; privat – personlig
Hvordan er jeg som person (personlige kompetanse) i min lederrolle
, foreldrerolle, kollegarolle, teamrolle, vennerolle, rollemodell, og hva skjer når en rolle møter en annen?

Per Nygren kaller det for profesjonelt mellommenneskelig bedrageri når vi går vi inn i klare definerte roller med bestemte strategier og prøver å skjule at vi lar oss påvirke av egne verdier og følelser (Nygren 2004). Kanskje litt sterkt sagt, men det stiller krav til oss om å reflektere over hvilke personlige følelser og verdier som er legitime i de ulike roller.

Frykt for at jeg ikke ble den jeg skulle bli

For å forstå hva som skjer i ulike samspill, og hvilken påvirkning vi har på andre, må vi først se oss selv og vårt eget speilbilde. Selvbevissthet og arbeid med selvinnsikt er kanskje den utfordringen som jeg ser mange barnehageansatte sliter litt med i dag. Egne erfaringer fra mange års kursvirksomhet har vist meg at dette tema kan oppleves som skikkelig ekstremsport når vi setter fokus innover på egen væremåte. Det er uvant og ubehagelig å sette speilet direkte på oss selv over tid.

Jo mer en ser i speilet jo mer kan en lure på om en er helt ”riktig” i sine roller, og jo mer kan den utilstrekkelige følelsen kjapt komme snikende. Er jeg tilstrekkelig god nok som person i voksenrollen i barnehagen, og hvordan ser det ut for de andre? Direkte personlige tilbakemeldinger på væremåte fra de andre kollegaene kan for noen være en direkte smertefull opplevelse. Vi vil gjerne ha tilbakemeldinger, men det er likevel skummelt å høre fra de andre. Det er mulig at Janteloven fremdeles er ganske sterk i samfunnet, men vi er uansett også preget av egen oppdragelse og oppvekst.

I vår oppvekst har vi også hørt mange formaninger om hva som er riktig og galt. Hvis du ”ikke gjør som mora di sier” så vil det ikke bli noe av deg. Mye av vår oppvekst er tuftet på ”frykt”-oppdragelse ved å vektlegge fremtidige konsekvenser, som f.eks.

Hvis du ikke er snill, så får du ingen venner, ingen vil komme på bursdagen…..
Hvis du ikke spiser opp det som er på tallerkenen, så får du ikke is……
Hvis du ikke er rydder opp, får du ikke leke med de lekene ……
Hvis du ikke rydder rommet ditt, får du ikke ha besøk….
Hvis du ikke tar på deg lue så blir du våt, så syk og får ikke være med på julefeiringen.

Har du blitt den du trodde du skulle bli?

Denne ”frykt”-metoden har vært og er svært virkningsfull. Jeg mener at dette fremdeles kan være en vanlig snakkemåte for både foreldre og personalet. Se rundt deg en dag og observer om dette er tilfelle hos dere. Hvor mye ”truer” vi med straff for å få oppmerksomhet og lydighet? Det interessante er hvordan denne metoden har påvirket oss videre i livet, og spesielt vi som skal være tydelige voksne pedagogiske rollemodeller. Har vi blitt den vi trodde vi skulle bli eller være?

Jeg mener at denne ”kontrollørrollen” med frykt- og straffmetoden ubevisst kan henge i oss alle. Vi er flinke til å følge de sosiale spillereglene og justerer oss etter hvordan vi tror de andre vil vi skal være. Mange vil med rette si at dette er en del av vår sosialisering. Vi må jo ha tydelige normer, lover og regler for hvordan vi skal være – eller i hvor stor grad skal vi det? Igjen kommer det an på hvordan vi arbeider med våre verdier og hvilke konsekvenser det får for kritisk speiling av egen praksis.

Askeland (2006) skriver om at ”identiteten vår dannes i et sinnrikt spill mellom våre egne, helt personlige muligheter og forventninger og påvirkninger fra omgivelsene. Det er mange i omgivelsene som planter sine egne uforløste drømmer i oss, som har forventninger om at vi skal bli noe og være noe.” (s. 59). Det å skille mellom å være og å bli tror jeg er en del vår ”nye” utfordring som voksen rollemodell. For meg handler det mye om tilstedeværelse, selvinnsikt og selvforståelse. Hvordan er jeg, og når mener jeg at jeg blir god nok i mine voksenroller?

Askeland (op.cit.) skriver at mangel på tilstedeværelse har konsekvenser for relasjonens kvalitet. Det er derfor viktig å bli venn med ditt eget nærvær, tørre å være tilstede med hele deg. Det personlige farger det profesjonelle, gir liv til møte og kan gi trygghet til den som opplever at du faktisk er der med hele deg. Dette kan gi gode forutsetninger for deg i din voksenrolle og som rollemodell for barns egen bevisstgjøring av egenart og væremåte.

Skau skriver om at kilden til kunnskap ligger i oss selv og at vi må ta oss tid til å erfare våre møter med andre. Det er tilstedeværelsen i en relasjon som er den nærende kvalitet vi kan ha i et samvær. Hun mener at vi må være våkne, oppmerksomme, reflekterte og kommuniserende om den enkelte sin personlige kompetanse. Da kan vi gradvis utvikle forståelse for kvalitative forskjeller og de små nyanser som er i det mellommenneskelige samspill. Skau mener at ”ved å kjenne og forstå oss selv og våre reaksjoner godt vil vi derfor ha et godt grunnlag til å forstå andre.” (Skau 2002;49)

Fire Temperamenter, gammel lærdom blir som ny

I tillegg til å være tilstede snakker Velten (2006) om våre nyanser, vår personlighet, vår væremåte og våre unike egenskaper og særpreg. Menneskeheten har til alle tider vært opptatt av å forstå seg selv og andre. Hvem er jeg, hvem er du og hvem er jeg for deg er spørsmål som berører oss i dypet av vår sjel. Dette handler både om selvbilde, selvfølelse og relasjoner til omgivelsene. De eldste nedtegnede begreper om personlighet er De Fire Temperamenter som tilskrives Hippokrates (ca 460-377 f.Kr.): Koleriker, Sangviniker, Flegmatiker og Melankoliker.

På slutten av 1700-tallet satte Johann Kaspar Lavater (1741-1801) De Fire temperamenter i sammenheng med menneskets intuitive evne til “å lese” sine omgivelser. (Jung kalte dette Firfoldighet og Adler kalte det Fire Energier). Gammel teori viser seg å være like gyldig i dag. Jeg har i lang tid testet ut denne modellen også innen barnehagefeltet og det er spennende å erfare hva folk ser i disse fire temperamenter til Lavater.

4 Temperamenter – HPTN-modellen av Velten.

Det er ikke meningen å kategorisere mennesker og ”personligheter”, men det kan være en hjelp til å bli mer klar over våre egne atferdstendenser, våre sterke sider, motivasjon, personlige drivkrefter og hvordan de kan komme til sin rett. Det kan også gi verdifulle refleksjoner om særtrekk eller væremåter vi ønsker å moderere litt i gitte situasjoner.

Selv om vi alle er mer eller mindre ulike har vi likevel likhetstrekk. Våre atferdstendenser kan ofte kategoriseres som vist under for å synliggjøre hvor ulike eller like vi kan være i våre drivkrefter, motivasjon, kommunikasjon og mål (Velten 2003). Når du møter din likemann kan det føles som den perfekte dansepartner, men ved andre møter kan kommunikasjonen føles som er real boksekamp. Velten (2003) belyser også at det handler om å forstå oss selv for å forstå andre, i vårt møte, og til slutt å forstå hvordan våre systemer påvirker oss. Speile vår væremåte og justere vår kommunikasjon i våre roller. Det er i samspillet vi blir til, uansett alder, personlighet, rolle og situasjon.

Det kan av og til være vanskelig å akseptere at vi har ulike væremåter og ulike måter å gjennomføre ting på. Vi har lang tradisjon på å respektere hverandre som samarbeidspartnere, men jeg tør påstå at vi har en lengre vei å gå når det gjelder å akseptere konsekvensene dette får når vi drives av ulike mål, motivasjon, kommunikasjon og har ulik væremåte.

Vi er alle en del av våre samspill, det kommer nye møter hver dag og det eneste sikre er at vi er i konstant endring og utvikling. Det er med andre ord ingen fasit å finne i denne artikkelen, men en oppmuntring til å finne ut at du er god nok som du er – i dag, og gi deg selv mulighet til å være deg selv på ditt beste i dine roller – om du bare vet hvem du er.

”For mye og for lite forpester” heter det i ordtaket. For mye og for lite fokus på oss selv er muligens vår neste utfordring. Men i dagens travle hverdag tør jeg påstå at vi voksne ikke på langt nær bruker for mye tid på egen speiling, selvrefleksjon og tilbakemeldinger.

Skal vi være profesjonelle voksne rollemodeller gjelder det å være seg bevist sin egen væremåte, egenart og kommunikasjon. Da mener jeg vi at vi har et godt utgangspunkt for å opptre som trygge bevisste voksne til beste for hele virksomheten.

Litteratur:

Askland, L. (2006) Det personlige i det profesjonelle, tekster til ettertanke. Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS.
Bae, B. (2007) Å se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage. Oslo: Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo
Kunnskapsdepartementet (2006) Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Nygren, P. (2004) Handlingskompetanse- om profesjonelle personer. Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS.
Skau, G.M. ( 2002) Gode fagfolk vokser – personlig kompetanse som utfordring. Oslo:
Cappelen Akademiske Forlag.
Sommer, D. (2003) Barndomspsykologiske facetter. Århus: Systime Akademic
Velten, J. (2003) Arbeidsglede. Oslo: N W Damm & Søn
Velten, J. (2006) Kunsten å forstå seg selv og andre. Oslo: Arbeidshefte for Teamutvikling: TeamWork OU as