Teori i forhold til Oppgave «Har vi noen gang nok tid?»
Av Inger M Pedersen , 2010 i forbindelse med min Master om tidsundersøkelse
Nåtid og virkelighet
Helt fra Platons og Aristoteles har det vært filosoferinger og tradisjon for å skille mellom nåtid, fremtid og fortid. Der kortversjonen her bli: at fortid allerede har skjedd og fremtiden enda ikke har skjedd. Det kan sies at både fortid og fremtid henter sin virkelighet i våre erindringer og forventninger. For oss mennesker er virkeligheten nåtiden, her og nå – i dag. Det er derfor spennende å utfordre vår tankegang i forhold til hva som oppleves som lang og kort nåtid(Eriksen, 1999). Nåtid kan oppleves som handlingstid, der en flyter med i en ”aktivitet” – der og da. Det er spennende å reflektere over hvor langt kan vi ”tøye” nåtiden, før den bli fortid eller fremtid? Hva skjer da når vi skal måle tiden, kan vi bare måle klokketid eller kan vi også måle handlingstid? Hva og hvilken tid vil da oppleves som virkelig tidsbruk?
Virkelighet er et relativt begrep som blir behandlet og diskutert i både idehistorien og filosofien. Virkeligheten er for de fleste noe som ”er” og ikke noe vi kan konstruere. Likevel kan en snakke om to virkeligheter. Den første virkelighet som vi kaller naturen og den andre som vi har konstruert og kaller samfunn og kultur. ”Oppå den sosialt konstruerte virkeligheten kan vi si at det finnes en samfunnsvitenskapelig konstruert virkelighet” (Wadel og Wadel, 2007 s. 55).
Opplevelsen av tid endres også med alderen, der de unge ser ting for første gangen kan de eldre ha sett det meste før. Eriksen påstår at en innholdsrik tid er kort mens den pågår, men virker lang når en ser seg tilbake. Hvor mye forventninger om fremtid og erindringer fra fortid vil avhenge av øyeblikkets evnen til å fordøye og dens kraft til å foregripe. Han viser også til filosofen Arthur Schopenhauer som har en teori om at dagene kjennes lange eller korte alt etter hvor lenge man allerede har levd (Eriksen, 1999).
Handlingstid og klokketid
Ut i fra en sirkulær forståelsesramme er begivenheter og handlinger gjensidig forbudet. I stedet for å tenke at en handling er årsak til en annen, vil vi kunne se at det kan være relasjonen mellom ulike hendelser som påvirkes av konteksten vi hele tiden er i (Hermansen m.fl., 2005). Videre i oppaven bruker jeg begrepet kontekst i forhold til hvordan vi oppfatter situasjonene og gir oss en forståelsesramme. Vi lever i en relasjonell verden der både tid, arbeidsliv, privatliv og ulike roller er i en interaksjon. Det er likevel et mål å se om vi med en kvantitativ undersøkelse kan se om det er noe systematiske tendenser (Hermansen m.fl., 2005).
Tidsinndeling – arbeidsinndeling kan noen ganger tidsfestet konkret, mens andre ganger er det mer en abstrakte tidsopplevelse som kan bli påvirket av handlingens innhold. Handlingstid kan være en tidsform som varierer i grad av ulike abstraksjoner. Når en er og tenker i handlingstid kan en oppleve at det dreier seg om et sett av elementer som ligger i situasjonen og som motivere til handling. Handlingstid kan inneholde rytmer, og sekvenser som ikke måles og formes, men tvert imot noe en føyer seg etter (Johansen, 2001). Et eksempel er når barn må på do og det blir en handling som må utføres, man må der og da ta tiden til å gå på WC. Klokketid er i tidsformer ytterligheten til handlingstid. Klokketid dreier seg mer om kulturelle konstruksjoner som gir oss klare indikasjoner på bl.a praksisinnhold. Klokketid er mer erfarbart en handlingstid, den kan oppleves kroppslig da den ikke føyer seg, men mer konkret styrer, strukturerer, koordinerer, utløser og avgrenser (Johansen, 2001).
Tidsstruktur, tidsinndeling og tidsplanlegging
Tidskulturen, tidsopplevelse og oppfattelsen av virkeligheten kan også påvirke hvordan vi deler inn tiden og hvordan vi organiserer vår arbeidstid. Tiden er kontinuerlig.
Det er ikke handlingene eller hendelsene selv, men et ”noe” som flyter gjennom dem og mellom dem og strekker seg ut omkring dem, i form av ”tidsrom” eller perioder” vi kan bedømme lengden på, og til og med måle (Johansen, 2001 s.33).
Tiden er en grunndimensjon i vår tilværelse, den angår alle mennesker, dyr, naturen og kort sagt hele verden. Tiden har på en måte sin form, egenskapene varierer og vi påvirkes alle av dens konsekvenser (Johansen, 2001). Tiden er ikke noe man egentlig rår over, den tikker og går hele tiden.
Tiden kan jo tenkes å foreligge i visse mengder i forhold til de ulike handlingene vi har på dagsordenen. Handlingen kan forekomme både konsentrert og spredt utover som et utsnitt. Vi kan si at tiden vi bruker på handlingene våre både disponere, forbruker, utnytter og sløser med tiden vår. Dette kan derfor forsåes dit hen at tiden både kan oppfattes som en ressurs eller et knapphetsgode (Johansen, 2001).
Når det gjelder tidsmåling bruker man også å henvise til fysikken som regner tid sammen med lengde, bredde og høyde. Alt som skjer med oss og rundt oss kan beskrives i forhold til både tid og rom (Henriksen og Eriksen, 2005). Naturen som natur kjenner ikke fortid og fremtid, selv om den kan beskrives i en syklisk helhet. Det er naturen som har gitt oss muligheten for inndeling av tid i timer, dager, måneder, år og årstider. I naturen som helhet vil det egentlig aldri skjer noe ”nytt”, det samme gjentar seg etter uforanderlige lover. Det er konstant bevegelse og man kan ikke trø i elven to ganger (Eriksen, 1999).
Bruk av årskalender kan hjelpe oss til å skape orden på både tid, bruke av ressurser og forventninger om hva som kan komme til å skje. Dette er en måte å dele inn tiden på og som kan hjelpe oss med å få en felles systemisk tidsforståelse. Kalenderen har alltid vært viktige verktøy for å kunne inndele tiden, tidsfeste og planlegge fremtidens hendelser. Historisk sett var det presteskapet som forvaltet kalendertiden og ga inndelingen autoritet. ”Kalendre samordner rytmer i samfunnskroppen” (Eriksen, 1999 s. 57). På samme måte som det i dagens samfunn årlig annonseres felles nasjonale skoleruter, som igjen legger noen grunnleggende ”hovedføringer” for resten av vårt næringsliv og samfunn.
Det er viktig å være oppmerksom på våres iakttakelser av de tidsstrukturer vi er en del av. Vi kan automatisk legger rammer for hvordan vi oppfatter situasjoner og dette vil kunne påvirke vår innsikt og handlingsmuligheter (Hermansen m.fl., 2005).
Det kan være en viktig forutsetning å se på sin tidsbruk og være bevisst i forhold til sin tidsplanlegging. Hvor mye tid har vi og hva skal vi gjør i den tilgjengelige arbeidstid. Hva ønsker den enkelte å fokusere på og hvilke konsekvenser får dette for tidsbruk. En god plan i dag er bedre enn en perfekt plan i morgen (Skogen m.fl., 2005 s. 249). En styrer kan også lage synlig tidsplan for hvilke arbeidsoppgaver som er planlagt. Om en henger opp en uke/månedsplan over egne arbeidsoppgaver kan dette skape tydeligere kommunikasjon for når en ønsker ro og konsentrasjon (Skogen m.fl., 2005).
Arbeidstid og tidskultur
En stor del av den norske befolkningen er innlemmet i ”arbeidssamfunnet”, der lønnsarbeid er en stor del av samfunnslivet, de kollektive tidsstrukturer og tidsrytmer vi lever etter. Størstedelen av den voksne befolkningen er innlemmet i en arbeids- og tidsstruktur som også påvirker hvordan vi lever vår fritid og familieliv (Ellingsæter, 2009).
Boken vår tids moderne tider omtaler blant annet arbeidstid og analyserer dette ut fra en bred forståelse av arbeidstid som sosial institusjon, sosial praksis og kulturell kategori. Boken tar også for seg hvordan opplevelsen av tidspress kan forklares (Ellingsæter, 2009). Forholdet mellom tid og arbeid gjennomsyrer offentlige debatter, media, arbeidstidsdiskusjoner og arbeidstidsforhandlinger. Hva legges i arbeidstiden, hvor lenge skal arbeidstiden være og hva skal den inneholde. Dette er årlige arbeidstids og lønnsforhandlinger og det kan bli tydelig at tid og arbeid preges både av arbeidslivet og samfunnets kulturelle forestillinger (Ellingsæter, 2009).
Arbeidstid er konkrete tidssekvenser og arbeidsrytmer mens det er selve arbeidsoppgaven som ofte gir oss erfaringene med tidsbruken. Arbeidstiden kan inneholde oppdelt tid til refleksjon, planlegging, gjennomføring og dokumentasjon. Tiden kan være abstrakt og kan sees på som en selvstendig dimensjon, mens selve erfaringer kan være et konkret forløp. Denne oppdelingen i abstrakt og konkret tid kan også påvirke oss i forhold til tidsopplevelser i forhold til om tiden henger sammen eller ikke. Hver aktivitet kan ha sin egenart, en ”tid for seg” og vi bruker dermed å tidfeste ting i forhold til den relevans det gir oss (Johansen, 2001). Det kan virke som det er lettere å tidsfeste og kartlegge klokketid, men selve handlingstiden er mer abstrakt og noe vi gjør når ”alt er klart”.
Kjente forløp i natur, samfunnet og institusjoner gir oss konkrete erfaringer som vi kan samle i begrepet kulturell tid (Johansen, 2001). Selv om barnehagesektoren har vært i stor endring de siste 10 årene kan en likevel se en ”tidskultur”. Barnehagen som samfunnsinstitusjon har sine tidsrom, tidsinndelinger og tidsbegrep. Det kan være: administrasjonstid, arbeidstid, kjernetid, sovetid, leketid, ryddetid, møtetid, spisetid, pausetid, innetid og utetid. Selv om vi bruker innlærte begreper på de ulike situasjonene er de kun beskrivende på hvilken aktivitetsform som kan forventes i en struktur innen et bestemt tidsrom. Det kan være en tradisjon for arbeidsinndeling og arbeidslister som beskriver hva en skal gjøre til ulike tidspunkt.
Disse konkrete tidskategoriseringer kan oppleves generelt i arbeidslivet eller som et barnehagefenomen. Eriksen mener at fenomener kan beskrives men det går ikke an å si hva tid egentlig er, for tid er ikke en gjenstand. Tid kan være et mangfoldige fenomener og har i seg selv ingen konkret kjerne (Eriksen, 1999).
Arbeidspress og overtid
Norsk arbeidsliv har de siste 20 årene vært preget av mer effektivitet og omstillinger. Arbeidspress har sammenheng med arbeidstid og den intensiteten mange arbeidsplasser opplever i dagens arbeidsliv. Rasjonalisering, økonomisering og derav effektivisering av arbeidstiden kan for mange oppleves som et press. Det er også vanlig å vurdere, ha brukerundersøkelser og vurder ulike tjenester opp mot hverandre (Ellingsæter, 2009). Samtidig som flere opplever økte krav og økt tidspress har også flere fått interessante arbeidsoppgaver og større fleksibilitet i arbeidet sitt. Det viser seg at arbeidsmengde og stress ikke alltid henger sammen, da f.eks fleksibiliteten i arbeidet også kan redusere stress (Ellingsæter, 2009).
Arbeidspress kan måles i forhold til den andels om opplever å ha for stor arbeidsmengde og som ikke kan bestemme over tidsfrister og eget arbeidstempo. Med unntak av helse og sosialsektoren var det ingen generell økning i i andel som opplevde arbeidspress fra 1996 til 2003 (Rønning, 2006, Ellingsæter, 2009). ”Arbeidspress er vanskelig å måle; ulike mål kan gi noe ulike resultat. Endring eller stabilitet i samme indikator over tid, kan være vanskelig å tolke” (Ellingsæter, 2009 s.121).
Arbeidstiden målt i mengde har ikke endret seg så mye i de senere årene. I gjennomsnitt arbeider den enkelte yrkesaktiv en avtalt og vanlige arbeidstid som kan fremtre som stabil. Likevel er det mange som opplever at arbeidstiden og tidsstrukturen forskyves/endres i forhold til å møte kundenes samfunnets/kundenes behov for service. Det er også en intensivering av å skulle dekke flere arbeidsoppgaver, større krav til kontroll, kvalitet og tilgjengelig for å dekke kundens behov og forventninger. Arbeidstidens lengde, krav til kontroll /dokumentasjon og stor intensitet i konstant tilstedeværelse kan virke sammen på nye måte (Ellingsæter, 2009, NOU, 2004).
De arbeidsmiljøfaktorene som bidrar til opplevelse av press motvirkes av at mange samtidig har fått økt selvbestemmelse og opplevd ansvar i jobben. Dette kan skyldes den norske tradisjonen og samarbeidskulturen som er knyttet til partssamarbeidet med lange tradisjoner. Likevel finner vi at norske arbeidstakere ikke kommer spesielt godt ut når det gjelder stress, og de ligger over det europeiske gjennomsnittet(NOU, 2004) .
I veiledningshefte for psykososialt arbeidsmiljø i barnehage og skole er det presisert at tidspress kan ha sammenheng med både mangel på tid eller gal bruk av tid. Mangel på tid oppleves når en ikke har de tidsressursene en mener er nødvendige for å løse de oppgavene en har fått. Undersøkelser viser at styrer opplever å ha for liten tid til bl. a planlegging og vurdering (KS, 2003: 4.2). Det kan hende at spontaniteten vinner over planleggingen om en lar seg til lede av situasjonen og oppgavene som de kommer. Dersom det er opplagt at dagen ikke vil strekke til, er det viktig å bli klar over det fra starten av. Legge en plan, sette klare mål og kanskje prioritere kraftig (Hågvar, 2005).
Tidsvelferd er et nytt begrep for meg, men det oppstår i spennet mellom arbeidstidens strukturer og rytmer, subjektive erfaringer, prioriteringer og forventninger. (Ellingsæter, 2009). Hva er så passe mengde arbeidstimer?, hvor mye ønsker en å arbeid i forhold til å skulle kombinere med familie/privatliv . Hvordan oppleves kvaliteten på arbeidstiden og prøver vi å kompensere det med velferdstiltak i arbeidstiden?