Jeg har spisskompetanse inne væremåte og sosial navigasjon. Som leder prøvde jeg å formidle hvordan de ulike egenskapene kunne hjelpe de ansatte i å bli bevisst på sine styrker og være den beste utgaven av seg selv. Jeg tror at livsglede og arbeidsglede henger sammen med mestringsfølelse og opplevelsen av å være en viktig brikke i et samspill. Det er ikke likheten som alltid gjør samarbeidet best, men forståelsen av at vi har alle våre spesialfelt som samarbeide trenger for å bli kunne nå helheten sammen.
Som styrer og i ulike lederroller hadde jeg mye fokus på de personlige forutsetninger og personlig tilrettelagt arbeidsfordelinger. Det var en selvfølgelighet og et must for meg å legge tilrette for utvikling og «utnyttelse» av den enkeltes personlig kompetanse. Dette temaet preget også mange av mine faglige pedagogiske eksamensoppgaver og faglige artikler. Personlig kompetanse gjennomsyret mitt fokus i studietiden innen pedagogisk veileder, veiledning som lederverktøy og alle mine oppgaver på Masterstudiet i Barnehage- og profesjonsutvikling (dansk studie via HSF).
Det er som en grunnleggende trang alltid har ledet meg videre med spørsmål for å finne andre sine potensialer samt de personlig- og faglige styrker. Jeg husker også motstanden jeg fikk når jeg skulle skrive masteroppgaven min:
Har man noen gang nok tid?
– om prioriteringer og faktisk bruk av arbeidstiden for
barnehagestyrere.
Jeg valgte å forske via en kvantativ forskningsmetode på og det var mang en professor som mente at det ikke lot seg gjøre å måle opplevelsen av tid. Men jeg smilte lurt på veiledningene underveis og senere ved fremleggelsen av mine resultater. Sensoren på min muntlige høring måtte innrømme at jeg hadde funnet flere spennende resultater en de på forhånd hadde trodd det var mulig finne. Jeg hadde altså funnet variabler som viste reliabilitet i svarene der det var personlige opplevelser av tid som ble den tydeligste faktoren på hvordan styrerne disponerte sin tid. Det var også merkbart at de følte mindre tidspress jo eldre de ble.
Jeg husker jeg skrev en oppgave om Personlig kompetanse i en profesjonsrolle, og i den muntlige høringen ble jeg også møtt med mange kritiske spørsmål fra sensoren. De kunne ikke vise til feil i oppgaven, men mine påstander og konklusjoner ble gjenstand for debatt.
Jeg husker professoren som var danske profesjons ekspert og jeg husker tydelig forundringen han satt med: om en skal være så personlig i profesjonsrollen, hva gjør du da når du skal gå hjem etter jobb? Tar du med deg profesjonsrollen hjem også da? Lever du den hele tiden ? Hæ! jeg husker jeg ble paff og svarte høflig; nei jeg har ikke mandat til å være/leve konstant som lærer for mannen min (han var selv adjunkt).
For meg har det vært helt naturlig å være bevisst mine egenskaper, min sosialkompetanse og min personlige drivkraft. Jeg kan pugge mye teori, men det er meg med hele min profesjon og personlighet som skal utføre jobben der jeg står på scenen foran hundrevis av deltakere.
Selvforståelse og sosial navigasjon
Jeg arbeidet i mange år med Johan Velten sine teorier innen arbeidsglede, medarbeiderskap og HPTN modellen som vi brukte innen området «sosial navigasjon». Jeg brukte mye av hans materiale da jeg arbeidet som konsulent innen selvinnsikt, personlige egenskaper og væremåte i team og ledelse.
”Det handler om å forstå seg selv og sine omgivelser, og om å bruke denne innsikten til å skape et arbeidsmiljø hvor folk flest er seg selv på sitt beste hver dag ” – Johan Velten
Johan Velten var en god støttespiller i mange år og han ga meg en trygghet på at mennesker selv vet hva de er best på og hva som ikke fungerer. Det kan likevel være greit å ha et kartleggings system der den enkelte selv kan få hjelp til å systematisere sin væremåte, sin motivasjon og reaksjonsmåte. Jeg fikk æren av å bli sertifisert innen hans HPTN kartleggingsverktøy og det var mange personalgrupper som fikk god hjelp og bedre selvtillit innen teamarbeid. Det er et felles ønske i oss på ; å bli sett, det å kunne lykkes og det å være ønsket for den en er.
Det er med dette som utgangspunkt at det er viktig å finne ut hva som er passe utfordrende for å få optimal mestring tilpasset de ferdigheter den enkelte har til rådighet for å kunne lykkes i arbeidet sitt. Veldig kort forklart viser jeg til en atferdsmodell av Johan Velten, hvis du ønsker mer kunnskap så har han mange bøker som du kan lese videre i.
Det er så deilig å se når folk forstår hvorfor vi er ulike og har ulike drivkrefter. Det er denne aksepten og forståelsen som gir god selvfølelse på at alle er verdifulle og vi trenger ulike mennesker i team og ledelse. De fleste kan jo se hvor like og ulike vi kan være innad i en familie og denne naturlige fordelingen som naturen så tydelig spiller ut også i oss mennesker.
Vi trenger de som er Handlekraftige, egenrådige og stuper inn i nye gjøremål. Vi trenger de som er mest Personorienterte som elsker å stå på scenen, spille seg selv ut, kommuniserer med alt og alle samtidig som de danser videre der vinden blåser. Vi trenger de som er forutsigbare rolige Trygge samarbeidesfokuserte mennesker som tenker på helheten og at alle må få være like viktige. Vi trenger de som elsker gruppespill, gruppearbeid, trygghet og som elsker å dra på tur sammen. Vi trenger de som i hovedsak er Nøyaktige normfokuserte, de som tenker før de snakker, de som vet hvor vi skal dra, spør hvorfor vi skal gjøre det vi andre hopper uti før vi vet. Vi trenger mangfoldet i team og familien for å kunne være selvforsynte som en naturlig enhet. Men vi trenger ikke en saueflokk der alle skal gjøre det samme hele tiden og kun gjør det samme som de alltid har gjort.
Det sies at vi scanner nye folk innen 4 sekunder og ubevisst bestemmer oss for hvordan mennesker er. Dette er mest forklart som en intuitiv egenskap for å sjekke om det er farer eller trygt å forholde seg videre til nye mennesker. Det er denne intuitive egenskapen som jeg har vært så fascinert over, den som har vist meg hvor likt vi sanser og intuitivt ser andres egenskaper.
Jeg hadde en bestemt metode for å klargjøre dette for de jeg holdt kurs for. I de kurs jeg skulle snakke om team, teamroller og motivasjon, så brukte jeg de første 10 minuttene på å spørre deltakerene hvem de trodde jeg var som teamarbeider, leder, hva som motiverte meg, hvordan jeg var på fest og noen ganger hvordan jeg var som kone. Det ble ofte mye latter og jeg ba de virkelig kjøre på, jeg hadde gjort dette i mange år og visste hva som ville komme. (Det var alle disse flippover arkene jeg så gjerne skulle hatt som forskningsgrunnlag da jeg tok mastergraden min.)
Det var utrolig hvor fort de tok meg og min væremåte, det eneste de fleste bommet på hva hvordan jeg var hjemme. De så meg i jobbrollen, lederollen og ikke som den introverte sjelsforskeren som satt stille og undret over livet, mens mannen så på TV og godtok vår felles stille væren.
Jeg vet derfor av erfaring og er bevisst på at det kan være lett å se den ekstroverte delen av meg, mens jeg sjelden har fått aksept for at jeg er mest introvert som mennesketype. Jeg kan stå på scenen, lede store forsamlinger, drive store organisasjoner og snakke i timesvis. Men når jeg er ferdig på jobb, vil jeg helst spise alene, være i fred og trenger mye alenetid for å lade både kropp og sjel.
Denne forståelsen for hvordan andre ser meg er en god erfaringen å ha når folk spør om jeg er syk, lei meg eller deprimert når jeg er stille i grupper eller på felles reiser. Nei! jeg klarer bare ikke være sosial hele døgnet, det blir for mye sanseopplevelser og alt for mange voksne barn som gjør all verdens ting og tang for å få oppmerksomhet.
Jeg har tydelig hatt en intuitiv evne til å se de som vil bli sett, støtte de som er usikre, være tryggheten for de som er usikre og fighteren for de som trenger sparringspartner. Det er som dette speilet jeg har som egenskap, denne dype intuitive viten som gjør at jeg ønsker å være der for andre. Denne mentor rollen min som vet hvor godt det er å få være seg selv på sitt beste. Det er som jeg har hørt sjelens kall i både meg selv og andre. Denne indre personlige kompetansen har dratt meg ut på en reise som ble dypere og lengre en jeg kunne forestilt meg. Gleden er derfor stor da jeg igjen finner Boken «Gode fagfolk vokser» og lar meg reflektere over de ulike aspekt som nå jeg dyp gjenklang i mitt indre. Dette er ikke noe en kan lese seg til, selv om det kan bli en kunnskap – så er kompetansen noe helt annet som er integrert i min daglige personlighet.
Personlig kompetanse en konkretisering av Greta Marie Skau, «Gode Fagfolk vokser»
Her har jeg lagt ved et utdrag / oversikt som viser eksempler på ulike aspekt og vinklinger innen personlig kompetanse – personlige ferdigheter. Det er denne oversikten som viser meg mye av det jeg har arbeidet med de siste 20 årene.
av Inger AM Holyheart
VilDu
