fra boken ; «Sjelen Kaller, En reise i selvoppdagelse»
For å forstå seg selv, må en våge å observere seg selv—hvordan en reagerer, hvordan en samhandler, hva en instinktivt trekkes mot eller trekker seg unna fra. Noen oppdager tidlig at de bærer en naturlig trygghet i seg selv, en viten om at de er «gode» på bunnen. Likevel kan dynamikken i møte med andre skape uro.
En sterk tilstedeværelse kan få andre til å rygge. Et rom kan plutselig føles mindre, energien mer intens. Å forstå dette handler ikke om å dempe seg selv, men om å lære å justere, å finne en balanse mellom egen kraft og andres komfort.
Noen lærer seg å møte smerte med latter. En uventet reaksjon—ikke fordi smerten er mindre, men fordi latteren kan være en vei til lindring, en måte å forløse spenning på. Det kan vekke forvirring hos andre, spesielt i medisinske settinger, hvor smerte forventes å bli møtt med alvor. Men kroppen vet sitt, og noen finner måter å møte selv det mest smertefulle på med en form for letthet.
Å forstå sine valg
Det finnes øyeblikk i livet hvor en tvinges til å velge seg selv. Kanskje kommer det i form av et spørsmål—et enkelt, men ladet spørsmål: Kan du ikke bare bli den du var før?
Ordene kan treffe som et slag i magen. Hva om den en var før ikke lenger er den en er? Hva om forandringen ikke er noe en kan reversere? Noen valg er skjellsettende, ikke fordi de er enkle, men fordi de representerer en vei som ikke kan gås tilbake.
Å velge seg selv kan innebære smerte. Det kan føre til brudd, til distanse, til tap. Men noen ganger er det det eneste valget som finnes. Når en har levd et liv hvor andres behov alltid har kommet først, kan det å sette seg selv på førsteplass føles uvant—kanskje til og med egoistisk. Men er det egentlig egoisme, eller er det en nødvendighet for å kunne leve fullt og helt?
Når en har brukt år på å være en støttespiller for andre, en som tilrettelegger, organiserer, bidrar—kan det være vanskelig å erkjenne at noe mangler. At en lengter etter noe mer. Ikke mer arbeid, ikke mer ansvar, men mer dybde, mer mening, mer rom til å utforske den helheten en vet finnes inni seg selv.
Og kanskje er det her den største forståelsen ligger: En trenger ikke at andre skal forstå. En trenger ikke å forklare seg. Men en har lov til å kreve å bli sett for den en faktisk er.
Filosofiske refleksjonsspørsmål
- Hva betyr det egentlig å forstå seg selv? Kan en noen gang forstå seg selv fullt ut?
- Hvordan påvirker selvforståelse måten en ser på andre mennesker?
- Kan en være tro mot seg selv og samtidig passe inn i samfunnets normer?
- Hvor går grensen mellom selvforståelse og selvopptatthet?
******
Ulike roller og væremåter
Gjennom livet spiller mennesker ulike roller – som barn, foreldre, venner, medarbeidere, ledere. Hver rolle har sine forventninger, både bevisste og ubevisste, og noen ganger kan det oppstå en indre konflikt mellom den autentiske væremåten og de forventningene som ligger i en gitt rolle.
Noen opplever en indre frustrasjon over at mennesker ofte tilpasser seg grupper, samfunnet og arbeidsmiljøer på en måte som kan føles uekte. Spørsmål som:
Hvorfor later vi som?
Hvorfor er det nødvendig med hierarkier og posisjonering?
Kan dukke opp når en observerer hvordan mennesker navigerer i sosiale systemer. For den som ofte befinner seg i nye miljøer, kan det bli en naturlig vane å observere, tolke og tilpasse seg de usagte spillereglene. Å stadig måtte dekode nye omgivelser kan gi en unik evne til å forstå dynamikker, men det kan også skape en følelse av distanse – en bevissthet om hvordan mennesker ofte spiller roller uten å erkjenne det selv.
I arbeidslivet og sosiale relasjoner er det ofte nødvendig å forstå disse rollene for å kunne samhandle godt med andre. Som leder, veileder eller teammedlem kan bevissthet om væremåter og forventninger bidra til en mer åpen og konstruktiv kommunikasjon. Å erkjenne at roller er en del av livet, men at de ikke definerer hvem en er på et dypere nivå, kan være en viktig innsikt i selvoppdagelsesprosessen.
Gjennom refleksjon over egne roller og reaksjoner kan det bli tydelig hvilke mønstre som er hensiktsmessige, og hvilke som begrenser vekst og utvikling. Selvoppdagelse handler ikke om å fjerne alle roller, men om å finne en balanse der en kan være autentisk samtidig som en navigerer i de forventningene som finnes i samfunnet og relasjoner.
Å observere seg selv i ulike roller gir innsikt i både styrker og svakheter. Det er ofte først når en blir bevisst sine egne vaner og paradokser at humoren i det daglige kan tre frem. Noen ganger blir det tydelig hvordan ord og handling ikke alltid er i samsvar – et mønster som kan gå igjen i både arbeidsliv og privatliv.
I arbeid med mennesker, spesielt i veiledning og ledelse, kan det være lett å undervise i teorier og prinsipper uten å alltid leve dem ut fullt ut selv. Gjennom refleksjon kan det bli tydelig hvor ofte handlingene avviker fra de idealene som formidles. Kanskje er det en leder som vektlegger struktur, men selv opererer i et mer fleksibelt kaos. Eller en pedagog som legger vekt på bordskikk for barna, men samtidig har sine egne uvaner i måltidssituasjoner.
Slike observasjoner blir ofte verdifulle erfaringer i videre utvikling. Når en ser seg selv utenfra, kan det åpne for dypere forståelse av hvordan væremåte påvirker omgivelsene. Det kan også være en påminnelse om at ingen er feilfri, og at selvinnsikt ikke handler om perfeksjon, men om bevissthet.
I arbeid med ledelse og veiledning kan slike erfaringer bli en ressurs. Ved å kjenne til egne paradokser og menneskelige tendenser, blir det lettere å hjelpe andre med å forstå og utvikle sin egen selvbevissthet. Å akseptere at det finnes en avstand mellom teori og praksis, kan også gi rom for en mer ydmyk og autentisk tilnærming til både personlig og faglig vekst.