Selvoppdagelse

(utdrag fra Boken «Sjelen Kaller , – en reise i selvoppdagelse» utgitt 2018)

Observere seg selv i samspill med andre, kan være både flott og skremmende. 

Jeg ønsker å sette fokus på hvor mye en kan lære og finne kilden til både livskraft, livsglede og selvfølelse. Det er gaven som ligger i egne innsikt, være bevisst sin væremåte og vite på forhand hvordan en har tendens til å reagere.  Disse oppdagelsene som blir en viktig ressursen som jeg mener er viktig å ta i bruk tidlig i sine selvutviklingsprosesser. Jeg vet at det ikke alltid er gøy å oppdage alt en gjør og det kan virke skummelt om en har snakke seg selv ned i mange år.  Jeg ønsker å motivere deg til å se tilbake, se innover og gjøre dine selvobservasjoner for å finne dine «røde tråder». 

Selvoppdagelse kan med fordel ligge langt fremme i dette livsprosjektet, selv om disse oppdagelser kan gi både gleder og sorger. Jeg har hatt en tendens til å «plage» andre med de evindelige spørsmål om de ser sin egen væremåte. Jeg husker tilbake på alle de gangene barnehagebarna gjorde noe galt og jeg var kjapp til å spørre barna om de selv så hva som skjedde.  Istedenfor å kjefte stupte jeg inn i situasjonen der jeg prøvde å hjelpe dem til  å «spole tilbake til start». Hva skjedde først, hvorfor skjedde det og ønsket å gjøre de bevisste på hva som kunne bli resultatet. 

Jeg ser jeg jo at det var lettere å oppdage  seg selv etter en del livserfaringer og ulike følelsesmessige opplevelser. Det er jo derfor jeg lo høyt når jeg oppdaget at jeg hadde arbeidet med selvinnsikt i nesten 20 år før jeg omsider klarte å forklare hvorfor. Jo poenget mitt var jo å oppdage seg selv og det som er i sin egen væren. Jeg har hatt fokus på selvobservasjon  og det er jo gjerne fordi en ønsker å oppdage noe om seg selv.  Jeg husker jeg ble sittende paff når jeg omsider tok inn ordet selvoppdagelse og forstod at jeg alltid har vært på jakt etter dette. Jeg ble ble både flau og glad, selv om jeg alltid har sagt at jeg elsker å oppdage nye ting, jeg elsker å oppdage sammenhenger og innholdet har jo ikke vært ukjent. Det var bare det at selve begrepet «selvoppdagelse» slo inn med full styrke i en alder av 53 år.  

Gleden ved å oppdage var/er jo selve drivkraften min for å gjøre mine dypdykk og oppleve mestring. Det er som hele livet er fult av skatter som ligger der klare til å oppdages. Det er først sent i livet jeg ser på disse egenskapene mine som en intens indre dragning om å se fortid, fremtid og nåtid i et samlende perspektiv. Jeg simpelthen elsker å spole forover og bakover i tid for å se hvordan det påvirker situasjonen min – akkurat nå.  Denne lekende barnlige gleden i å forestille seg ulike utfall og kunne frigjøre ulike scenarioer. Det er som jeg fra barns ben har elsket å være detektiv innen personlige tidsreiser.  Jeg forsker på å oppdage mine og andres forutsetninger for et optimalt  gledelig liv, samtidig som jeg elsker prosessene i forkant / etterkant av det en i utgangspunktet ville leve her og nå.

Ulike roller og væremåter

Tidlig i 20 årene husker jeg mange kvelder der jeg lå og gråt meg i søvn, uten å forstå mine følelser eller forstå hvorfor jeg gråt.  Jeg oppdaget senere i livet at dette muligens hadde noe med mitt forhold til at vi mennesker spilte så mange roller. Disse viktige rollene som også kunne inneha fordommer og væremåte som spredde en følelse av å skulle utgi seg for å være bedre enn det en var. I dette mener jeg at vi har et naturlig instinkt i oss i forhold til «hiraki» og posisjonering innen grupper i samfunnet og innad på arbeidsplasser. 

Jeg oppdaget jo tidlig at jeg hadde  mine utfordringer om å være teamarbeider og leke roller som samspillende gruppemedlem. Jeg forstår hvor viktig det er å gjøre ting i fellesskap, samtidig som jeg her referer til mine utfordringer ved å skulle være en naturlig del av grupper der forventningene har vært uklare.   Det er som jeg automatisk har tappet inn i de ulike drivkrefter i oss, disse ulike forutsetninger og væremåter.  Det er som om disse posisjonerings «kampene» og de grunnleggende personlige forutsetningene har lagt så lett synlig for meg. Jeg har oppfattet om mennesker skulle late som de visste bedre, var høyere på gangstien og ville ha en viktig rolle i ulike grupper.  

Jeg ser tilbake og husker at jeg brukte mange år på å observere meg selv i  grupper og forsamlinger. Det er ofte i ettertid at en lettere kan oppdage  og jeg så senere at dette også kunne ha med at jeg flyttet mye og skiftet ofte jobber, gikk på skoler og derfor stadig skiftet miljøer. Det var som jeg stadig utsatte med for ulike miljøer der jeg mange ganger har måtte dekode de interne spilleregler og den «tause kunnskapen».  

Det er mange ulike oppdagelser en kan gjøre i etterkant av en situasjon og dermed se at de var en viktig del av selve livet. Alle disse observasjoner, følelser og opplevelsene i ulike fagmiljøer som gjorde de lettere for meg å omsette ulike teorier og tilpasse det til de ulike terminologier. Det er som om mangfoldet i livet var og ble en ressurs som jeg kunne omsette i forbindelse med videre arbeidet innen personalutvikling.   Det er også via min konsulentjobb at jeg ble mer og mer oppmerksom på hvor viktig det faktisk var å ha ulike roller i livet. Det er jo lov å ta en lederrolle og ha ulike teamroller, samtidig som en inntar ulike rollefordeling i hjemmet og på fritiden.  Det var som om min leting etter autentiske mennesker  forvirret meg med at vi kan innta roller i både det profesjonelle og i de private sfærer.  

Som leder, veileder og konsulent lærte jeg derfor å prioritere det å synliggjøre og bevisstgjøre våre ulike forventninger.  Som leder satte jeg bevisst av mange timer til å snakke om roller, væremåter og kartlegger hvordan hver og enkelt medarbeider hadde  bevisste og ubevisste forventninger. Disse erfaringen kom godt med i klargjøring av ulike verdier, holdninger og ubevisste ønsker.  Dette førte til at jeg hadde stor fokus på dette området i de 10 årene jeg var foredragsholder/veileder innen team og ledelse. 

Ikke gjør som jeg gjør

Det ble derfor mange smil når jeg sitter og leser igjennom gamle eksamensoppgaver og notater fra mine mange år som kursholder/foredragsholder. Det er jo først når en til stadighet må observere seg selv at en blir mer bevist, ser humoren og alle paradoksene vi lever i det daglige.  Jeg fant i denne bokskrivingsprosessen en oppgave som het «Ikke gjør som jeg gjør, men gjør som jeg sier». 

Jeg tok førskolelærerutdanningen som voksen og praktiserte som styrer/ pedagogisk leder på hele -90 tallet. I hele min praksis hadde jeg en tendens til å vandre rundt i barnehagen med te/kaffikoppen i hånden. Jeg tror nok personalet ofte kunne se sporene av hvor jeg hadde vært i løpet av noen dager: det stod kopper ”overalt”. (Når jeg ser tilbake tror jeg personalet hadde en liten avtale seg imellom om å la disse koppene stå og la meg rydde selv). Det var kanskje noen som håpet at jeg skulle oppdage hva jeg gjorde, men jeg fikk praktisere fritt i mange år før det ble et samtaletema. Som styrer gikk jeg gjerne innom kjøkkenet, utenom faste måltider og tok jeg meg noe å spise på vei fra en aktivitet til en annen. Det virket som barn og voksne var inneforstått med det var ulike sett av regler for voksne (les: meg) og barn.    

Jeg opplevde aldri at dette ble tatt direkte opp som sak, vi diskuterte måltid og gjennomføring, men det ble aldri brakt på banen at jeg kunne finne på å gjøre stikk motsatt av det som var  reglene. Måltidet skulle være en koselig felles aktivitet der vi kommuniserte, skapte gode dialoger samtidig som vi skulle lære gode matvaner og bordskikk. For meg er det i dag et lite ”paradoks” når ser tilbake på hva jeg selv gjorde. Eksempel på regler for barn og hva jeg i praksis gjorde:

Ikke snakk med maten i munnen ( noe jeg vet jeg har som uvane)
Ikke synge ved bordet ( mens jeg stadig satt å trallet når vi spiste)
Vi skal sitte ved bordene å spise ( mens jeg gikk rundt så mye jeg ville).
Vent til vi er ferdige med å spise ( mens jeg tok telefon, snakket med personalet, skrev beskjeder mens vi spiste.) 
Ikke lov å ”maule” pålegg (mens jeg stadig spiste bare osteskiver)
Ikke ”rope” til det andre bordet (mens jeg stadig snakket med de andre voksne, på andre bordet)

Dette eksempel og mange andre har jo senere vært en skattekiste som jeg kunne øse av når jeg skulle lære andre ledere å se sin egen væremåte og ikke minst bli bevisst sin styrke og sine svakheter. Jeg har alltid vært god på å gjøre mye på en gang, jeg er fleksibel, men har en utfordring i å følge andres regler til punkt og prikke. Det er slike stunder der det å vite og det å gjøre får betydning og leder meg så videre til neste avsnitt.  Hva er å være autentisk i forhold til hvordan, hvorfor, hvem  og hva.

Autentisk og integritet

Jo mer jeg forsket på selvinnsikt, selvforståelse og være meg selv på sitt beste,  jo mer kjente jeg en dragning om å leve meg selv til fulle, uten andres befalinger og meninger. Det er som en må gå ganske langt i å teste ut sin egen væremåte for å finne det som gir gjenklang  og erfare sitt sanne jeg.  Det er  denne indre sannheten som kan aktivere en livgivende livsenergi i det indre. Denne autentiske væren i meg, som gjør at energien flyter så fritt i treenigheten min.  Det er denne lengselen etter å ha en indre ro, vite sin egenverdi og slippe alle konkurranser om å være en annen.   

Jeg husker min første runde med frigjøring som ca 35 åring. Da slo det inn en periode i livet hvor jeg kjente på at nok fikk være nok. Jeg husker jeg hadde et prosjekt med å «være seg selv på sitt beste»  og forsket / stilte direkte spørsmål til venner og familie i forhold til ; ble jeg noen gang den de trodde jeg skulle bli? 

Det var som mitt indre liv blir mer og mer hellig og jeg slet mer og mer med å gå på kompromiss med mitt indre.  Det var en så inderlig dragning i meg til å leve min sannhet, denne indre viten som var min kjerne, men som jeg ikke klarte å forklare med ord.  Det var i denne fasen jeg virkelig begynte å føle forskjell på indre harmoni og disharmoni. Det var som det vokste frem et indre kompass som slo til når jeg nærmet meg det som var sant, harmoniskt eller balansert.  Det var med stor en overraskelse at jeg oppdaget at jeg hadde en «løgndetektor» i thymusområdet (higher heart). Det var som murring i de øvre brystbein når noen prøvde å lurer meg eller prøvde å lure seg selv.  Jeg oppdaget også at hjertefrekvensen økte i takt med disharmonien og ubehag, samtidig som pulsen også slo fortere under krevende situasjoner.  Hjerteslagene gikk også fortere ved glede, men da i mye lettere slag, det ble mer lekent der inne og ikke så dunkende farefullt.

Det ble år med forskning på hva som gjorde at kroppen min ville trives og mye øvelse i å finne ut hvor mye press den tålte. Og som en konsekvens av at jeg var/er superflink på fokus og ikke gjør noe halvveis, så skulle det bli 10 år med å ekstremfokus for å finne de ytre og indre grenser for hva som er helsemessig lurt eller healende.  

Jeg erfarte etterhvert at jeg kjente en harmoni eller disharmoni i andre aura/kropp  når jeg var i samtaler og diskusjoner. Dette ble svært merkbart da jeg fikk ny jobb og skulle jobbe tett i team fra ulike fagområder. Jeg satt på møter og følte harmoni og disharmonien lyse mellom linjene. Jeg tok inn de som spilte roller og som i det tause kjempet sine maktkamper. Jeg gjenkjente jo etter en stund at jeg er mer kjent med lederroller i slike team og at dette da også automatisk slo inn, der jeg egentlig var «lavest på rangstigen».  Jeg hadde jo tatt et tydelig valg om å leve autentisk og stilte derfor en del spørsmål med hvorfor ting ble som de ble. Det var viktig for min egen arbeidsmoral, min etiske yrkesstolthet og  at vi levde det vi lærte våre elever.  For å si det mildt, dette ble au-au-au allerede etter et halvt år. 

Oppdage ensomheten 

Jeg ser jo etter en del års erfaringer at min autentiske verdibaserte levemåte ikke gikk på bekostning av min egen integritet, men skapte store konsekvenser for meg i lengre samspill. Jeg har hatt (og velger å ha) en noe naiv innstilling når jeg inntrer på andre arrangementer, kurs eller forsamlinger. Jeg tror på andre når de sier alle er velkomne og at vi åpner hjertene våre for alle som er tilstede. Jeg tror på folk som mener vi jobber i team,  og jeg har en  stor lojalitet til saken vi samarbeider om.  Jeg har og vil alltid ha en tro på at folk mener sitt beste, selv om det motsatte og konsekvensene har vist meg hvor  dypt sårende dette kan være innerst i hjerteroten. 

Jeg må likevel innse at jeg har vært mest ensom i grupper, der en spiller ulike roller, spesielt i vennegrupper hvor det er konkurranse om posisjoner.  Naiviteten min om at vi skal være autentiske, være snille med hverandre  og tolerere ulikheter, ja det har mang en gang skapt denne rare  disharmoniske stemningen i mitt indre.  

Jeg har aldri skjønt at jeg trenger å konkurrere om andres vennskap og i de settinger jeg skjønner det bygges opp til drama, ja da er jeg plutselig borte fortere en svinn.  Drama og interne konflikter i vennekretse og klubber, ja det er jeg allergisk mot, jeg får enormt ubehag i kropp og sjel. Der har jeg tydelig litt  vel sensitive antenner og når jeg skjønner at det konkurreres om posisjoner, ja da går jeg min vei og lager min egen hverdag, prioritere mitt eget arbeid eller velger alenetid som motvekt.  Og sent i livet ble det klart at jeg måtte være alene for å gjenopprette den indre harmoni og frigjøre disharmoniske lavere frekvenser. Det som for andre så ut som avvisning, var for meg å prioritere egenpleie og en overlevelses manøver som viktig konsekvens av egen beskyttelse.

Det ble også tydelig at jeg ikke  følte slik ensomhet når jeg selv inviterte eller ledet aktiviteter. Da satte jeg jo selv dagsorden på en måte og klargjorde jo mer mine interne spillereglene.  Så jeg oppdaget tydelig at jeg oftes har vært ensom sammen med andre og minst ensom sammen med meg selv.  

Oppdage, forstå og tilgi seg selv

Som et eksempel på at det kan være mye selvforståelse og healing i å se seg selv i ulike perspektiv så velger jeg å synliggjøre noen situasjoner som du kan føle inn i om du vil. Hensikten er å gjøre både meg selv og andre bevisste på dette innholdsrike livet. Og jeg spør deg hva slike eksempler gir av til din egenforståelse og selvoppdagelse? 

Jeg har vært innom arbeidsplasser der det har vært store personalkonflikter og da ofte «usynlige» i den forstand at vi later som de ikke er der.  Det er disse antennen mine som oppfatter de uskrevne forventninger og denne tause maktkampen som foregår  der ulike faggrupper samles.  Det er jo som om vi mennesker har en automatisk sanse-radar som vil sikre oss en tilhørighet. Det er som en grunnleggende  dragning i mot å ville være en del av noe og da ofte også på bekostning av sine innerste verdier og behov. 

Det er slike erfaringer som setter spor i ens indre, det er kan huske å ha merket en disharmoni  som lå og skurret i mellomlagene. Det er disse erfaringene som jeg elsker å oppdage selv om det kan ta 10 år å forstå.  Jeg ser derfor mye tydeligere nå i etterkant de periodene jeg gikk på tvers av min egen integritet.   Yepp, disse situasjonen kommer ettertrykkelig tydelig frem når en ser på forhistorien til mine «store smeller». 

Det er spesielt en plass jeg kom inn med stor tyngde av fagkompetanse, selvstendighet med min mastergrad i barnehage- og profesjonskunnskap integrert i  min ryggrad. Jeg kom rakrygget inn med troen på at jeg skulle få arbeide selvstendig i min rolle som lærer og veileder.  Samtidig som jeg var på nytt bristepunkt i å aktivere / synliggjøre min spirituelle utvikling. 

Jeg elsket jobben min, den krevde mye av meg, samtidig som jeg ikke ble satt inn i hverken regler, forutsetninger eller forventninger. Min øverste leder var ikke involvert i jobben min, mens mellomledere, gruppeledere  og arbeidsteam hadde en lang forhistorie sammen.  Jeg hadde hele mitt liv arbeidet selvstendig, var vant til målstyring og skulle levere et bra arbeide. Jeg ser at jeg har en enorm arbeidsmoral og krever mye av meg selv som profesjon.  Det er i økende grad av uro i kroppen etter hvert som månedene går. Jeg tror jeg ikke forstår og gjør noe galt og prøver å finne ut av det underliggende som gjør meg usikker. Det har vært  forvirrende at jeg har fått flest og mest kritikk når jeg har gjort nye ting og utfører jobben etter de nye retningslinjene som er vedtatt på nasjonalt plan. 

Jeg vet og har i etterkant hørt mange tilbakemeldinger fra elever som sa jeg var flink, ledet med hjerte og gjorde en god jobb. Men… jeg synliggjorde ting som lå under overflaten og den «tause kunnskapen» som vi ikke skulle snakke om. (Denne tause kunnskapen som jeg alltid hadde kjernefokus på i mine år som styrer / pedagogisk leder med dertil personalansvar). Jeg synliggjorde høyt og tydelig på personalmøter at det var rart at vi klagde på elever som mobbet, samtidig som ledere/lærer der og da satt og mobbet andre ledere som ikke var tilstede. Jeg var referent på et av disse møtene og fikk problemer med å skulle skrive/ underskrive innhold i de samtaler som gikk  imot min yrkesetikk og arbeidskontrakt.  Jeg vet jeg ba om «bråk» den gangen, men oppdaget ikke konsekvensene av dette før et halvt år senere, etter sykehusopphold og laaang sykemelding. 

Det var i senere  IA samtaler jeg måtte «tvinges» til å forstå hvorfor jeg hadde blitt syk. Det var mange timer med selvgransking der jeg fikk hjelp av en psykriatisk sykepleier,  som var ekspert i  psykiske arbeidsmiljø. Jeg hadde ikke hatt noe mandat til  å skulle ordne, friskmelde eller endre denne arbeidsplassen, men jeg hadde levd mitt hele voksne liv i takt med personalutvikling og det slo automatisk inn med all erfaring og kompetanse. 

Det var ikke bedre når jeg nettopp hadde avlagt eksamen på masterstudiet der hovedfokus var ; profesjonsetikk og profesjonsutvikling. Jauda jeg hadde  tonn av erfaring, kompetanse og hadde gjort mine tydelig valg. Det var bare det at den som ansatte meg hadde bestilt denne kompetansen, men min arbeidsleder hadde ikke samme formening og interesse. Disse ulike forventninger og denne indre/ytre konflikten gjorde sitt for min kropp og sjel. 

Det ble år med selvransakelse som gjør at jeg nå skriver denne boken i både egenpleie og for å vise at livet kan gi oss mangt av opplevelser og kompetanse. Jeg brukte år på å tvinge meg selv til å se hvor jeg hadde gjort feil og det førte til angst og depresjon. Jeg begynte å gråte, skjelve og riste hver gang jeg skulle nærme meg arbeidsstedet. Likevel prøvde jeg i 3 år for å komme tilbake til jobben.  Ja man kan oppdage sin indre styrke, mens også en svakhet når en på død og liv skal inn i alle prosesser med alt en er og har.

Det var en glede å oppdage at jeg i disse årene hadde skrevet mange dikt,  det meste hadde jeg glemt/gjemt  og latt ligge dypt i min skattekiste.  Det var en god selvfølelse og glede å oppdage at jeg så bevisst hadde valgt denne  sjelereisen.  Det var med stor medfølelse jeg ser hvilke konsekvenser mine valg har fått  for meg selv senere i livet.  Det er som det er lettere å tilgi meg selv, når  en så tydelig ser hvordan slike kriser kan presse frem uante krefter i en og åpne opp for enda dypere selvoppdagelser.

Oppvåkning

Så vanskelig å tro
jeg føler så sterkt
Dine øyne ser  langt inn
i mer enn jeg forstå

Jeg feller hjertets tårer 
med fortvilelse og glede
Sårer gledens trøst
det meste er for stort 

Jeg ser deg stå der ute
så vanskelig å forstå
Hva og hvem som er
slike krefter jeg rammes av.

Frekvensen er så sterk
du speiler mitt indre
Jeg har møtt meg selv 
og det er sterkt må du skjønne

Hvorfor lærte vi –  
å være oss selv redde….
Trenger ikke lenger kjempe imot
det er jo NÅ vi skal være

Så takk min kjære engel
for alt jeg erfarer og forstår
Takk min kjære guide
jeg ser deg og består

Oppdage seg selv og tore speile seg 

Hvor mye skal vi oppdage og studere i oss selv? Hvor lenge kan jeg studere meg selv for å oppdage hvor flott jeg er? Hvor mye skal vi se i seg selv og andre?   Ja det er vel ingen fasitsvar på dette. Den enkelte får selv føle hvor lenge det er lov å beundre seg selv.   Det er i alle fall fult mulig å oppdage en del ved  seg selv om en ferdes mye i sosiale lag. Det er ulike interesseområder/arbeidsfelt som er mer vant til å måtte observere sin egen atferd i team og samarbeid. 

Du kan fysisk speile din egen væremåte, du kan invitere andre venner til å gi deg tilbakemelding eller du kan se hvordan andre reagerer på din væremåte. Det er ulike områder innen speiling og det finnes mange bøker om dette.  Jeg har laget en liten speil lov, som du kan velge å følge eller ei.

Speil-loven

Husk å være din beste venn der inne i en stor undrene speilverden.
Husk du er enestående og har lov til å nyte ditt speilbilde
Husk at du er verdifull og speilbildet ditt er av unik verdi
Husk at du har fått ditt smil for å bruke det til deg selv og andre 
Husk at du har noe unikt og vakkert i speilet som andre ikke har
Husk at du har innsikt og erfaringer i deg som andre ikke har.
Husk at du har mye du har grunn til å være stolt over og rop gjerne ”se her!”
Husk at du er den du er, uten noe mistenksomhet og misnøye
Husk å tolerer deg selv. For å ville leke og danse i speilet
Husk at det er noen som bryr seg om deg og som viser dette i møte med deg
Husk at du har noe du kan lære andre ved å tørre å snakke til ditt speilbilde 

utdrag fra Boken «Sjelen Kaller , – en reise i selvohttps://www.vildu.no/sjelen-kaller/ppdagelse» utgitt 2018