Sjelens Sang – Anima Carmina
Hun satt ved vinduet i det lille skipperhuset, badet i det myke ettermiddagslyset. Utenfor suste vinden forsiktig gjennom trærne, som om naturen selv hvisket hemmelige ord bare hun kunne høre. Havtåken kom stille og magisk innover mot gårdstunet og det som som hennes sensitivitet økte i omfang. Ved siden av henne lå flere notatbøker, sidene fulle av håndskrevne dikt og tegninger – hennes livsverk, hennes «Sjelesang.»
Hun var en voksen kvinne, en som nærmet seg livets modne år, men det var noe tidløst ved henne. Hennes øyne, fulle av visdom og varme, bar både sorg og glede, minner fra et liv levd med følelser som veiviser. Nå, i stillheten av sine senere år, hadde hun funnet en fred hun ikke hadde kjent tidligere. En slags aksept, en indre forståelse av at alle stiene hun hadde gått, alle hjerteslagene hun hadde kjent, hadde ført henne hit.
Hun hadde alltid følt ordene strømme fra dypet av hennes vesen, men det var først i voksen alder hun virkelig forsto hvor de kom fra. De første diktene hun skrev, kom som små strømmer, små bekker av ord som rant fra hjertet. Hun visste ikke da at dette var begynnelsen på en livslang kjærlighet til det hun senere kalte Sjelesang. Hun hadde ofte følt seg utenfor, følt at hennes ord ikke passet inn, at hun selv ikke passet inn. Men når hun skrev, forsvant den følelsen. Da var hun hjemme i en tilstand av dyp kontemplasjon.
Årene gikk, og diktene vokste. Hun kjente en lengsel etter å kunne formidle de utallige vers som strømmet fra henne som vann fra en kilde. Det var som om hun kanaliserte noe dypere, som om hun skrev fra en del av henne selv som var eldre og visere enn hun noen gang hadde følt seg.
En dag, mye senere, da hun allerede hadde fått et stenk av grått i håret og fine linjer rundt øynene, kom ordene til henne: **»Anima Carmina.»** Hun hadde nettopp lest om ordet «Carmina,» som på latin betyr sanger eller dikt. Og da hun satte det sammen med «Anima,» som betyr sjel, var det som om noe løsnet i henne. Det var som å komme hjem til seg selv på en ny måte. Hun forsto endelig at det hun hadde skrevet, ikke bare var dikt, men sanger fra sjelen – hennes sjels poesi.
Denne oppdagelsen forandret alt. Plutselig følte hun seg hel. Alt hun hadde skrevet, hvert eneste ord, hver eneste linje, var en del av denne store symfonien hun bar inni seg. **»Anima Carmina»** ble hennes kraftuttrykk, hennes symbol på den indre reisen hun hadde tatt, på den dyrebare gaven hun hadde fått – evnen til å uttrykke sjelens stemme gjennom poesi.
Hun reiste seg sakte fra stolen ved vinduet og gikk bort til skrivebordet. Hun åpnet notatboken og lot fingrene stryke over de skrevne sidene. Hver side bar en del av henne, hver linje en følelse, en tanke, et øyeblikk av hennes sjel som hadde funnet veien ut i verden. Hun visste nå at hun ikke skrev for å bli forstått av andre, men for å forstå seg selv. Hvert dikt var et speil, en refleksjon av hennes egen reise gjennom livet.
Nå, nærmere alderdommen enn noensinne, følte hun seg ikke gammel, men heller moden. Moden som et tre med dype røtter og sterke grener, som bærer fruktene av alle sine erfaringer. Hun så tilbake på de yngre årene, på usikkerheten og søken etter mening, og hun smilte. For hun visste at hun hadde funnet det hun søkte – sitt eget sanne uttrykk, sin egen sjelesang.
Hun satte seg ned ved skrivebordet og tok opp pennen. Hun begynte å skrive igjen, men denne gangen var det ikke et dikt. Det var en beskjed, en invitasjon til andre sjeler som kanskje fortsatt søkte, fortsatt følte seg utenfor. Hun skrev om «Anima Carmina,» om kraften i å uttrykke seg fra sjelen, om gleden i å finne sin egen stemme, og om healingen som kommer når man aksepterer hele seg selv.
Hun la pennen fra seg og så ut av vinduet igjen. Solen var i ferd med å forsvinne i tåken, og verden ble badet i et gyllent magiskt lys. Hun følte seg rolig, takknemlig. Hennes reise var ikke over, men hun hadde funnet en slags fullføring, en følelse av at hun var der hun skulle være. Hennes ord, hennes sanger, ville fortsette å leve, spre lys og varme til dem som trengte det.
Og kanskje, tenkte hun, ville en annen en dag finne sin egen «Anima Carmina,» sin egen sjelesang. For vi har alle en sang inni oss, en sang som bare venter på å bli sunget.
Med et rolig hjerte lukket hun notatboken, satte den på hyllen blant de andre og visste at hun aldri virkelig ville slutte å skrive, for hennes sjelesang var evig. Og endelig skjønte hun hva og hvordan hun skulle formidle på sin musikalske særegne måte, uten å skulle tenke på prestasjoner og konkurranse. Dette var en forlengelse av hennes autentiske natur og hjertets indre lysende toner.
-I AM- sept 2024
