Inger M Pedersen, okt. 2006
Kilden til kunnskap ligger i oss selv og vi må ta oss tid til å erfare våre møter med andre! Skal vi være profesjonelt barnehagepersonale må vi kartlegge og bli bevisste i bruken av de ressurser som ligger i de enkelte menneskene som utgjør personalgruppen eller teamet. Jeg har alltid vært fasinert av hvordan små barn velger hvem av personalet de vil ha hjelp av.
Jeg lærte tidlig hvilken av mine foreldre jeg skulle gå til for å oppnå det jeg ville. Jeg ble ekspert i å terge min lillebror og klarte tidlig å kartlegge hvilke venner som ble med på ulike ting. Etter hvert ble foreldre og venner forutsigbare.
Som meg så vet barna i barnehagen hvem av personalet de skal spørre for å få det svaret de ønsker og reaksjonen de vil oppå. Barn er flinke til å tilpasse sin atferd etter den de er sammen med og gjennom dette blir de etter hvert ”eksperter” i å tolke sine omgivelser. Hele livet har vi samlet informasjon om hvordan andre er. Vi lærer hvilke signaler som kan gi oss en pekepinn på andres væremåte i ulike situasjoner.
Kloke små barn og voksne som bare skal ….
I min tid som styrer og pedagogisk leder ble jeg stadig overasket over at de minste barna gikk til mine kolleger i avdelingen når de skulle ha hjelp. Det ble spesielt merkbart når de skulle ha hjelp til å gå på do. På en måte var det greit å slippe denne oppgaven, og de andre voksne bare smilte lurt når jeg tok dette opp.
Heller ikke når vi var ute å lekte fikk jeg følge dem inn for samme ærend, og jeg forstod enda mindre da de alltid sa ja når jeg spurte om de heller ville ha med en annen voksen på do. Merkelig synes jeg…..
Barna hadde erfart at min væremåte tilsa at jeg ofte var ”borte vekk” innen de var ferdige og skulle ha hjelp! De søte små visste at jeg fort ble heftet bort i andre ting fordi jeg ”skulle bare gjøre”……..når de satt og gjorde sitt på do. De var altså lei av å sitte og vente på meg og rope på hjelp. Dette hadde alle andre observert og tolket min væremåte flere år før meg, og jeg har aldri glemt hvor forundret jeg ble da dette omsider gikk opp for meg. Det var en uskreven regel for barn og voksne at jeg ikke var særlig lur å spørre for å få hjelp.
Forutinntatte meninger
På samme måte som barna får vi som personalet fort oversikt over våre medarbeidere og blir profesjonelle i å tolke atferd og reaksjonsmønster. Vi lager våre referanserammer på andre sin væremåte og styrer mer eller mindre ubevisst etter den kunnskapen vi har opparbeidet og lagret i vår database. Mange kan dermed fort gi en liten oversikt over hvem i personalgruppa som vanligvis er den som:
1. Alltid skal bestemme og setter målene
2. Snakker mest og avbryter andre på møtene
3. Fokuserer på at vi alle skal ha like regler og gjøre ting likt
4. Har en tendens til å være kritisk og opptatt av formaliteter
Vi har vår oppfatning av hverandre, men den er ikke alltid uttalt og kartlagt som en personlig kompetanse. Barnehagepersonale som har arbeidet lenge sammen kan tro de kjenner hverandre godt. Dette fører til at man begynner å tro hvem arbeidskollegaer er ut ifra den erfaringen man har med vedkommende. Om vi ikke tar opp tema og belyser hverandres væremåter kan vi fort gå i fella og tro at hun/han er slik og slik… Det hender nok ofte at vi tror vi vet hva de andre kollegaene liker, kan og vil!
Se seg selv
Vi er med andre ord temmelige gode til å si hvordan andre er, men det blir straks vanskeligere når vi skal se på oss selv. Når vi beveger oss inn på oss selv som person med våre holdninger, væremåte og personlighet kommer ofte store utfordringer. Det kan fort bli litt flaut, vanskelig og skummelt å skulle snakke om hvem en er som person. Vi tror ofte vi er utilstrekkelige og burde vært annerledes. Her trenger vi gode øvingsarenaer og jevnlige treninger på å se våre egne unike særpreg, egenskaper og væremåte.
Overvåk deg selv!
G.M.Skau (1) skriver ”Ved å kjenne og forstå oss selv og våre reaksjoner godt vil vi ha et godt grunnlag til å forstå andre.” Hun mener at vi må være våkne, oppmerksomme, reflekterte og kommuniserende. Da kan vi gradvis utvikle forståelse for kvalitative forskjeller og de små nyanser som er i det mellommenneskelig samspill.
Vi er kanskje flinke til å tolke andre men har kanskje litt igjen før det er naturlig å sitte på pauserommet og personalmøter å snakke om hvem vi selv er og hvilke gode egenskaper vi har. Jeg har selv erfart at det ofte er lettere å diskutere metoder og fag enn den enkeltes personlige egenskaper og væremåte. Det er derfor verd å øve seg på å forstå seg selv og bli bevisst sin væremåte som enkeltperson og i samspill med andre.
Kaufmann, Kaufmann (2) skriver om selvovervåking: ”De som overvåker seg selv, er mer villige til å endre utilfredsstillende jobbsituasjoner. De er også dyktigere i jobber som krever samspill og kommunikasjon med forskjellige yrkesgrupper, og de er generelt bedre med hensyn til kommunikasjonsferdigheter.”
Skal vi være profesjonelle barnehagepersonale må vi kartlegge og bli bevisste i bruken av de ressurser som ligger i de enkelte menneskene som utgjør personalet eller teamet.
Det er viktig og nødvendig å samtale om personlig kompetanse, forventninger og forutsetninger. Enhver barnehage og team er avhengig av god kommunikasjon for å fungere godt. Johan Velten (3) skriver at ” God kommunikasjon forutsetter at vi forstår hverandre og forstår andre, men for at dette skal oppnås må vi først og fremst overvåke oss selv og forstå hvem vi er selv”.
Med disse tankene vil jeg ønske lykke til med selvovervåking, bevisstgjøring og forståelse av egen atferd og væremåte. Jeg skal love at det er et spennende prosjekt og jeg garanterer at dere er bedre en dere tror!
Litteraturhenvisninger:
1. G. M Skau 1998” Gode fagfolk vokser.”
2. Kaufmann, G.og Kaufmann, A.: Psykologi i organisasjon og ledelse. 2003 . 3. J. Velten 2002 ”Arbeidsglede”