Ønsker meg flere verdensmestere!!
Snøen daler, jeg fyrer i peisen og høst ble plutselig vinter. Jeg sitter å mimrer og begynner å glede meg til vintersporten på TV . Men for å være helt ærlig så er jeg litt bekymret for hvor mange medaljer vi får i år. Jeg (en evig optimist) er altså bekymret for oppvekstvilkåra til våre kommende medaljevinnere i EM og VM. Jeg har nemlig hatt et lite ”bli verdensmester på å være meg selv” prosjekt og opplevde dette som en slags ekstremsport med stor fallhøyde, men det kommer jo an på hvem en konkurrerer med da……
Hvem kan være verdensmester?
Det har altså vært et spennende ”verdens beste prosjekt” med dertil mange rare blikk og heftige diskusjoner. Jeg fikk servert klare svar som: ”tenk om alle skulle ta seg selv helt ut og bare tenke på seg selv… hvordan skulle vi da klare å samarbeide!” ”Det er nok av slike som tror de er verdensmestere” …. Det kan jo være at de her tenkte det var nok av meg allerede! Men kan vi egentlig bli for mye av det gode og hvor går i tilfelle grensene? Det er jo bare en av deg og meg !
Har altså ”plaget” min omverden med stadige spørsmål som:
Hvorfor har vi ikke mer tro på oss selv som unike og svært gode naturtalent?
Hvorfor tør vi ikke vise mer glede og tro på oss selv?
Hvilke arenaer skal vi leve oss selv ut på vårt beste?
Jeg har hatt lyst til å skylde på samfunnet, arbeidslivet, skoleverket, ledere, familien, janteloven og manglende talentspeidere. Det er likevel til syvende og sist mitt eget ansvar for å legge til rette for gode forhold for utvikling av min gode selvfølelse, mitt særpreg og mitt unike naturtalent. Det er dette som er både hardt arbeid, en spennende aktivitet og som til tider kan oppleves som skikkelig ekstremsport.
Den gode følelsen.
Stig Berge Matthiesen (Universitet i Bergen) viser til at en bl.a kan føle stor glede ved å ha lykkes. Men for å kunne kjenne den lykken må du holde på med noe der utfallet ikke er gitt. Du må leve litt på kanten. Være i en situasjon der du må være skjerpet, der du må anstrenge deg og ha tro på å komme i mål. Det kan da være selve adrenalinkicket som er den store ”verdensmester-følelsen” som idrettsutøveren opplever ved den perfekte gjennomførelsen og hvor publikum er i ekstase.
Øvingsarena.
For at idrettsutøveren skal lykkes vet vi at det trengs gode treningsforhold og mange treningstimer. På samme måte kan det kreve mye øvelse på å utvikle ditt naturtalent og trene for bli gode på å være DEG. ”Øvelse gjør mester” og det sitter ofte i hodet sier vi. Det kreves derfor mye bevisstgjøring, refleksjon, indre kommunikasjon, egenoppmuntring og mental trening for å bli en vinner etter din egen standard.
Vil du klatre opp på pallen og bli verdensmester i ditt eget liv? (og da mener jeg ikke bedre en andre, bare få bruke de egenskaper og naturtalent akkurat du har på en tilfredsstillende måte her og nå)
Seierspallen.
Hvordan skal vi formidle den berusende lykken ved å feire våre store og små seiere når vi har sprengt noen grenser og oppnådd våre personlige mål? Har du noen gang lyst til å gi deg selv en medalje for topp innsats? Mange vil kanskje si at det kreves mye selvtillit om du vil feire deg selv på en slik måte. Men for meg handler selvtillit om tillit til meg selv på at jeg er god nok og gjør mitt beste her i dag – nå! Men å være tilstede nå, er vel det som er den store utfordringen for mange. Vi er stadig på vei til noe og går glipp av følelsen på av at det å være her nå kan være bra nok. For at selvfølelsen skal bli på ”verdensmesternivå” trenger i alle fall jeg både øvelse og treningskamerater i denne spennende ekstremsporten. Det er faktisk lettere for meg og deg å være god nok i dag om det også er andre som med på denne sporten.
Jeg håper derfor at det er gode forutsetninger rundt deg for å dyrke frem flere verdensmestre (innen idrett og på det personlige plan) både i nærmiljøet, barnehagen, skolen, ledelsen, idrettslaget, på arbeidsplassen, og innad i deres familie. Lykke til med treningen!! Håper du, jeg og Norge vinner mange medaljer i fremtiden.
Hilsen Inger M Pedersen, VilDu Utvikling , 2007
